OLJEKATASTROFE: Risikorapporten for Lofoten er skremmende lesning, og viser at området må holdes fritt for oljeboring.
Av Snorre Valen, miljøpolitisk talsperson i SV og Jan Olsen, leder av Troms SV
De som fortsatt er i tvil om vi skal slippe oljeindustrien til i utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja bør snarest lese risikorapporten som nylig ble overlevert til Miljødepartementet. Med et utslipp på bare en fjerdedel av det i Mexicogulfen, kan kysten bli marinert i svart olje fra Bodø til Nordkapp. Dette er ny kunnskap som bør stå sentralt.
Høyres Ivar Kristiansen og Siri Meling skriver i en kronikk (Nordlys, 24.11.10) om oljeboring i nord, uten å gå inn på risikoen for miljøet. Høyre krever konsekvensutredning under dekke av å ville ha mer kunnskap. Men de verken ser eller hører kunnskap som ikke handler om å slippe oljeselskapene til i fødestua for den siste store torskestammen i verden. Høyre bør snarest sette seg bedre inn i konsekvensene av oljeutslipp.
Realistiske beregninger
Det har vært uenighet blant faginstansene bak Risikorapporten om hvor stort oljeutslipp de skulle simulere. Oljedirektoratet var blant dem som mente at et like stort utslipp som det i Mexicogulfen ikke var realistisk.
Uansett levner ikke simuleringene av et utslipp som ”bare” omfatter halvparten av mengden olje som i Mexicogulfen og vel halvparten av tida noen tvil om hvilket alvor og omfang dette vil ha.
100 mil marinert i olje
Risikorapporten har beregnet utslipp fra tre ulike punkter. Med et utslipp fra overflate- eller sjøbunnsutblåsning like sør for Røst i 50 døgn vil oljen renne inn Vestfjorden, nå land i Meløy sør for Bodø og gå helt nord til Nordkapp. Stanses utslippet etter to døgn, rammes Lofoten og Vesterålen, i tillegg til områdene utenfor Steigen, Bodø og Gildeskål.
Flyttes utslippspunktet litt lenger ut fra kysten, er det mindre fare for at oljesølet når Vestfjorden og innsida av Lofoten, men det vil strekke seg like langt nordover.
Skulle det skje et utslipp utenfor Bø i Vesterålen vil det etter 50 døgn nå helt til Sørøya i Hasvik kommune i Finnmark. Stanses det etter to døgn, når det fortsatt land i Bø og Øksnes i Vesterålen med 100 prosent sikkerhet.
Disse beregningene tar ikke hensyn til flo og fjære eller bølger, som vil trekke med seg utslipp også på innsida og oljelegge de fleste strender og fjæresteiner. Strømmer i fjord og sund vil føre oljen til Tromsø by og Telegrafbukta. Den triste sannhet er derfor at i virkeligheten vil det derfor bli enda mer oljesøl enn i disse beregningene.
Nestenulykker i Norge
Risikogruppa er også sterkt kritisk til en rapport Oljeindustriens landsforening (OLF) tidligere i år fikk bestilt fra Sintef. Der mente Sintef at Norge har mye strengere regelverk enn USA, og at det som hendte i Mexicogulfen ikke kan hende her hjemme. Det norske ekspertmiljøet viser til at verken amerikanske myndigheter eller Klima- og forurensningsdirektoratet deler denne beskrivelsen.
Også på norsk sokkel har det vært større utslipp og store nestenulykker. Bare tilfeldigheter gjorde at en hendelse på Gullfaks C i vår ikke utviklet seg til en storulykke. Gullfaks-skandalene viser at selv ikke seriøse selskaper som Statoil kan garantere risikofri oljeboring.
Vi kan ikke risikere lignende i så sårbare og kystnære områder som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Bedre forurensingsberedskap
Risikogruppa peker i sin rapport på store hull i oljevernberedskapen, og viser at vi på ingen måte kan ruste oss til å møte så store utslipp som nå er blitt simulert utenfor Lofoten.
Uansett om vi setter i gang oljeboring utenfor Lofoten eller ikke, er det behov for å styrke beredskapen for å kunne håndtere mindre utslipp og utslipp i forbindelse med skipsforlis på en best mulig måte. Som rapporten påpeker, bør vi blant annet etablere en felles kommando som omfatter både staten, oljeindustriens beredskap (NOFO), kommunene og andre aktører.
Og vi bør følge opp kravet fra fiskernes organisasjoner om å utnytte fiskerne båter og kompetanse som en del av beredskapen. En slik kommando kan med fordel lokaliseres til Nordkapp hvor både Kystverket og Nordkapp Havn KF har erfaring med bruk av fiskefartøy i beredskap mot akutt forurensing.
Mindre lønnsom oljeboring
Samtidig med risikorapporten fikk Miljøverndepartementet overlevert en rapport om samfunnsøkonomiske ringvirkninger av oljeutvinning uten for Lofoten og Vesterålen. Denne rapporten legger til grunn en forholdsvis høy oljepris de neste 70 årene. Med en lav oljepris på grunn av en stram klimapolitikk, kan netto inntektene bli betydelig lavere enn beregnet i denne rapporten.
Godt kjent med konsekvensene av større oljeutslipp utenfor Lofoten, så vil noen av oss sammenligne satsing på olje som å spille lotto uten gevinst. Kostnadene for å rette opp skadene vil være enorme. Et større oljeutslipp vil være en direkte trussel mot fiskerinæringen og reiselivsnæringen i regionen.
Risikorapporten er med og danner kunnskapsgrunnlaget når Stortinget til våren skal bestemme om områdene utenfor Lofoten og Vesterålen skal åpnes for oljeboring. Den må veie tungt i beslutningen om framtida for denne regionen. Vi kan ikke gamble med livsgrunnlaget for folk i mange tiår framover.
tirsdag 14. desember 2010
torsdag 2. desember 2010
Å havne i uføret
Det å være ute av stand til å arbeide, eller fortsette i den jobben du nå har, er ikke like greit. Noen mener at hvis man fjerne livsgrunnlaget til de som ikke kan jobbe, så finner de seg automatisk jobb, og blir igjen nyttige mennesker for samfunnet. Så enkelt er den nok ikke, da skulle ja alle de arbeidsledige og uføre i land som ikke har sosiale ordninger som i Norge vært i jobb, glade og fornøyde.
Denne uken har det blitt sådd tvil om SVs bruk av tall knyttet til uføretrygden. SV bruker den statistikken som viser hvor mange som har fått et vedtak som sier at de er medisinsk uføre.
Her er en gjennomgang av myter og fakta om uføretrygden.
Myte 1: Antall uføretrygdede vokser kraftig
Fakta: Det stemmer ikke. Andelen uføretrygdede i befolkningen har vært veldig stabil de siste årene. Den var 10 prosent i 2001 og er 9,5 prosent i 2010. Kilde: NAV: http://www.nav.no/249472.cms
Myte 2: Antall unge uføre har eksplodert
Fakta: Det stemmer ikke. Dette blir av og til hevdet fordi det blant 18-19 åringer har vært en økning på 418 personer over ti år. Men ser vi på hele gruppa unge mellom 18 og 29 år har det blitt bare 94 flere uføre fra 2001 til 2009, tross en stor vekst i folketallet. Det kan vanskelig kalles en eksplosiv økning. Kilde: NAV: http://www.nav.no/249470.cms
Myte 3: Norge har mye flere på uføretrygd enn andre land
Fakta: Norge har flere i arbeid og færre utenfor arbeidslivet enn de fleste land, med høy pensjonsalder og lav arbeidsledighet. Men blant de som står utenfor arbeidslivet har flere rett på trygd i Norge. Det er en verdi SV ønsker å ta vare på.
Myte 4: Hvis vi kutter i uføretrygden vil flere komme i arbeid
Fakta: Det er ingen grunn til å tro det. Det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Så ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe selv om de skulle ønske det. Dessuten: Mindre penger gjør ingen friske. Tvert i mot bidrar fattigdom til å øke helseproblemer og gjøre det mer krevende bli arbeidsdyktig igjen.
Det som kan få flere i arbeid er tidlig behandling av sykdom, tilrettelegging på arbeidsplassen, tidlig og god oppfølging av den enkelte. Dessuten må det være lett å jobbe noe når man er frisk nok, uten at man mister alle rettigheter eller taper for mye trygd på det.
Konklusjon: SV deler målet om at flere av de uføre som er i stand til det skal få delta i arbeidslivet. Det ønsker de som regel selv også. Vi er med på å diskutere alle forslag som bidrar til å gjøre folk friskere eller som gjør arbeidslivet mer tilgjengelig for de som er uføre. Men SV vil alltid stå fast ved at de som ikke har helse til å jobbe skal ha rett på en anstendig inntekt som det går an å leve av!
Denne uken har det blitt sådd tvil om SVs bruk av tall knyttet til uføretrygden. SV bruker den statistikken som viser hvor mange som har fått et vedtak som sier at de er medisinsk uføre.
Her er en gjennomgang av myter og fakta om uføretrygden.
Myte 1: Antall uføretrygdede vokser kraftig
Fakta: Det stemmer ikke. Andelen uføretrygdede i befolkningen har vært veldig stabil de siste årene. Den var 10 prosent i 2001 og er 9,5 prosent i 2010. Kilde: NAV: http://www.nav.no/249472.cms
Myte 2: Antall unge uføre har eksplodert
Fakta: Det stemmer ikke. Dette blir av og til hevdet fordi det blant 18-19 åringer har vært en økning på 418 personer over ti år. Men ser vi på hele gruppa unge mellom 18 og 29 år har det blitt bare 94 flere uføre fra 2001 til 2009, tross en stor vekst i folketallet. Det kan vanskelig kalles en eksplosiv økning. Kilde: NAV: http://www.nav.no/249470.cms
Myte 3: Norge har mye flere på uføretrygd enn andre land
Fakta: Norge har flere i arbeid og færre utenfor arbeidslivet enn de fleste land, med høy pensjonsalder og lav arbeidsledighet. Men blant de som står utenfor arbeidslivet har flere rett på trygd i Norge. Det er en verdi SV ønsker å ta vare på.
Myte 4: Hvis vi kutter i uføretrygden vil flere komme i arbeid
Fakta: Det er ingen grunn til å tro det. Det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Så ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe selv om de skulle ønske det. Dessuten: Mindre penger gjør ingen friske. Tvert i mot bidrar fattigdom til å øke helseproblemer og gjøre det mer krevende bli arbeidsdyktig igjen.
Det som kan få flere i arbeid er tidlig behandling av sykdom, tilrettelegging på arbeidsplassen, tidlig og god oppfølging av den enkelte. Dessuten må det være lett å jobbe noe når man er frisk nok, uten at man mister alle rettigheter eller taper for mye trygd på det.
Konklusjon: SV deler målet om at flere av de uføre som er i stand til det skal få delta i arbeidslivet. Det ønsker de som regel selv også. Vi er med på å diskutere alle forslag som bidrar til å gjøre folk friskere eller som gjør arbeidslivet mer tilgjengelig for de som er uføre. Men SV vil alltid stå fast ved at de som ikke har helse til å jobbe skal ha rett på en anstendig inntekt som det går an å leve av!
mandag 29. november 2010
Sjøstøvelretorikk mot samfunnsdebatt
Torbjørn Trondsen gjorde nok en gang den kardinalsynd å tråkke fiskernæringas adelsmenn på tærne. Når så Trondsen i tillegg bruker eksempler fra tillitsmennenes egne virksomheter for å illustrere sitt poeng, ber han om bråk. Det er ikke de tillitsvalgtes mulighet til å la sin virksomhet fortsette mens de er opptatt med politiske og organisatoriske verv som gjør norsk fiskeripolitikk til en fiasko for kystsamfunnene og en suksess for fiskebåtrederne.
Trondsen får et brutalt svar på tiltale i form av karakteristikker av både mann og mening, og profesjon ikke minst, siden Trondsen er professor med doktorgrad i fiskerifag. Har man ikke sjøvatn på støvlene, vært vest i kanten, på Banan eller ved Hopen og er fartøyeier, så er man jo ikke meningsberettiget i fiskerpolitisk sammenheng (det burde en professor ha fått med seg). Fisker , fiskarlagsmann og fylkesråd i Troms, Knut Werner Hansen og leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen fremfører en formidabel forestilling i sjøstøvelretorikk i sitt svar til Trondsen. De diskuterer ikke fiskeri- eller kystpolitikk - de diskuterer Trondsen og seg og hvem som er berettiget å mene noe når det kommer til fiskeripolitikk. Reidar Nilsen er så tydelig på dette da han avviser å diskutere fiskeripolitikk med Trondsen.
Det er på høy tid å gi plass til flere enn Fiskarlaget i fiskeripolitikken. Fiskerlaget har alt for lenge alene fått definere hva som er bra for en samlet norsk fiskerinæring. Tradisjonelt var Fiskarlaget Arbeiderpartiets redskap for å bedre fiskernes og kystbefolkningas kår, samt å utvikle og industrialisere fiskeriene. Nå ser det imidlertid ut som om Arbeiderpartiet er blitt Fiskarlagets redskap for å samle ressursene på færrest mulig hender.
Dette kan ikke fortsette. Vi trenger en politikk som sørger for at fisken kommer på land, og det i en tilstand som gjør at den skaper arbeid og aktivitet. Selve grunnlaget for bosetning langs kysten her blir ført frosset forbi nesen på befolkninga, og nå har den større kystflåten også begynt å montere fryseri i fullt monn. Fisk sendes fortest mulig til Kina for filetering og injiseringa av vann og fosfat før den returneres til konkurranse med våre egne produkter. Jeg tror ikke det er sånn vi vil ha det?
LU-fisk og innstillingen har naturligvis skapt harme hos Fiskarlaget. LU-fisk svekker Fiskarlagets posisjon som toneangivende i norsk fiskerpolitikk, og bringer på banen nordnorske politikere som uten å la Fiskarlaget sette begrensingene, kan uttrykke selvstendige analyser om samfunnsutviklinga og definere mål på hvordan fisken som ressurs kan brukes til vårt felles beste.
Derfor er LU-fisk sitt grundige arbeid viktig og deres sin innstilling til ny politikk forfriskende. Den har Nordnorge og kystsamfunnene som utgangspunkt og ser på virkningen av ulike tiltak uten å ta ensidige hensyn til fiskebåtrederne. Dette er poenger som overdøves når «tusener av støvler tramper i takt» for de få og priviligerte sine interesser.
Trondsen får et brutalt svar på tiltale i form av karakteristikker av både mann og mening, og profesjon ikke minst, siden Trondsen er professor med doktorgrad i fiskerifag. Har man ikke sjøvatn på støvlene, vært vest i kanten, på Banan eller ved Hopen og er fartøyeier, så er man jo ikke meningsberettiget i fiskerpolitisk sammenheng (det burde en professor ha fått med seg). Fisker , fiskarlagsmann og fylkesråd i Troms, Knut Werner Hansen og leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen fremfører en formidabel forestilling i sjøstøvelretorikk i sitt svar til Trondsen. De diskuterer ikke fiskeri- eller kystpolitikk - de diskuterer Trondsen og seg og hvem som er berettiget å mene noe når det kommer til fiskeripolitikk. Reidar Nilsen er så tydelig på dette da han avviser å diskutere fiskeripolitikk med Trondsen.
Det er på høy tid å gi plass til flere enn Fiskarlaget i fiskeripolitikken. Fiskerlaget har alt for lenge alene fått definere hva som er bra for en samlet norsk fiskerinæring. Tradisjonelt var Fiskarlaget Arbeiderpartiets redskap for å bedre fiskernes og kystbefolkningas kår, samt å utvikle og industrialisere fiskeriene. Nå ser det imidlertid ut som om Arbeiderpartiet er blitt Fiskarlagets redskap for å samle ressursene på færrest mulig hender.
Dette kan ikke fortsette. Vi trenger en politikk som sørger for at fisken kommer på land, og det i en tilstand som gjør at den skaper arbeid og aktivitet. Selve grunnlaget for bosetning langs kysten her blir ført frosset forbi nesen på befolkninga, og nå har den større kystflåten også begynt å montere fryseri i fullt monn. Fisk sendes fortest mulig til Kina for filetering og injiseringa av vann og fosfat før den returneres til konkurranse med våre egne produkter. Jeg tror ikke det er sånn vi vil ha det?
LU-fisk og innstillingen har naturligvis skapt harme hos Fiskarlaget. LU-fisk svekker Fiskarlagets posisjon som toneangivende i norsk fiskerpolitikk, og bringer på banen nordnorske politikere som uten å la Fiskarlaget sette begrensingene, kan uttrykke selvstendige analyser om samfunnsutviklinga og definere mål på hvordan fisken som ressurs kan brukes til vårt felles beste.
Derfor er LU-fisk sitt grundige arbeid viktig og deres sin innstilling til ny politikk forfriskende. Den har Nordnorge og kystsamfunnene som utgangspunkt og ser på virkningen av ulike tiltak uten å ta ensidige hensyn til fiskebåtrederne. Dette er poenger som overdøves når «tusener av støvler tramper i takt» for de få og priviligerte sine interesser.
onsdag 17. november 2010
Servilt og underdanig ledersjikt?
Det er liten grunn å være overrasket over avsløringene om at amerikanerne driver overvåkning av norske borgere i Norge med hjelp av tidligere politifolk. Det fins nok en god gammel tradisjon for dette siden den kalde krigens dager.
Høyresida, som ellers lukter blod med dem minste anledning, har vært meget behersket i sin kritikk av justisministeren.
Det er forsåvidt et dårlig tegn, men det er lett å skjønne at selv høyresida har vanskelig med å kritisere en aktivitet de liker, sjøl om de kan gi justisministere en skikkelig kilevink. (Kanskje er egentlig høyresiden oppriktig mere opptatt av viktigere ting sånn som gudmorgaver, afganske tepper og armband).
Personlig tror jeg det er for mange i maktens korridorer som syns denne spionasjen er ok, til at det blir reaksjoner mot amerikanerne. Det er for mange som syns det er greit å være underlagt USA gjennom NATO (og forsåvidt også EU gjennom EØS).
Hensynet til disse imperiene er viktigere enn hensynet til egen befolking.
Mange ganger har jeg tenkt, at man trenger ikke uvenner når man har sånne venner.
Derfor er det viktig at pressen fortsetter sitt arbeid og holder saken varm og aktuell, sånn at folk flest får vite hva som skjer.
USA har altså trekt oss med i krigen i Afghanistan, fått havner og flyplasser omgjort til terrorsoner og sperret av, og nå spionerer de på oss - attpåtil med våre egne folk.
EU trykker oss jevnlig ned med regelverk og direktiver som de selv ikke klarer å etterleve.
Midt oppi dette sitter ei stasforvaltning som smilende tar i mot ordre og sørger for å få den utført til perfeksjon.
Er det rart at folk i mange tilfeller mister trua på stat og regjering?
Høyresida, som ellers lukter blod med dem minste anledning, har vært meget behersket i sin kritikk av justisministeren.
Det er forsåvidt et dårlig tegn, men det er lett å skjønne at selv høyresida har vanskelig med å kritisere en aktivitet de liker, sjøl om de kan gi justisministere en skikkelig kilevink. (Kanskje er egentlig høyresiden oppriktig mere opptatt av viktigere ting sånn som gudmorgaver, afganske tepper og armband).
Personlig tror jeg det er for mange i maktens korridorer som syns denne spionasjen er ok, til at det blir reaksjoner mot amerikanerne. Det er for mange som syns det er greit å være underlagt USA gjennom NATO (og forsåvidt også EU gjennom EØS).
Hensynet til disse imperiene er viktigere enn hensynet til egen befolking.
Mange ganger har jeg tenkt, at man trenger ikke uvenner når man har sånne venner.
Derfor er det viktig at pressen fortsetter sitt arbeid og holder saken varm og aktuell, sånn at folk flest får vite hva som skjer.
USA har altså trekt oss med i krigen i Afghanistan, fått havner og flyplasser omgjort til terrorsoner og sperret av, og nå spionerer de på oss - attpåtil med våre egne folk.
EU trykker oss jevnlig ned med regelverk og direktiver som de selv ikke klarer å etterleve.
Midt oppi dette sitter ei stasforvaltning som smilende tar i mot ordre og sørger for å få den utført til perfeksjon.
Er det rart at folk i mange tilfeller mister trua på stat og regjering?
torsdag 4. november 2010
Vitenskapelige metoder?
Et betimelig spørsmål som pressen dessverre unnlater å konfrontere oljetilhengerne med, er hvilke vitenskapelige metoder en konsekvensutredning skal bygge på, og om disse metodene ikke kan benyttes uten at Stortinget vedtar konsekvensutredning etter petroleumsloven?
Stadig kommer det i pressen et jevnt sig av ønsker om konsekvensutredning av LoVeSe. Derfor må man hele tiden ha i bakhodet at konsekvensutredning etter petroleumsloven er siste juridiske flaskehals for åpning. Når det bes om KO, så bes det per definisjon om åpning av oljefeltene.
Nyeste skudd på treet av oljetilhengere er Senterungdommen i Troms. For Senterungdommen ser det ut som om KO etter petroleumsloven er eneste måten å få frem kunnskap på. Koblingen mellom nødvendigheten av KO for kunnskapens skyld må bygge på ren og skjær kunnskapsløshet.
Det finnes ikke en eneste vitenskaplig metode eller instrument som kun fungerer etter at Stortinget har vedtatt igangsetting av KO. Alt forsknings- og fagmiljøene kjenner til av vitenskaplige metoder og teknikker, kan benyttes til å svare på de spørsmål man ønsker å få svar på, helt uten KO.
Forsøk å spørre en professor eller forsker hva som må ligge til grunn for å få gjøre et kvalifisert vitenskaplig arbeide. Konsekvensutredning etter petroleumsloven vil garantert ikke være en del av svaret.
Stadig kommer det i pressen et jevnt sig av ønsker om konsekvensutredning av LoVeSe. Derfor må man hele tiden ha i bakhodet at konsekvensutredning etter petroleumsloven er siste juridiske flaskehals for åpning. Når det bes om KO, så bes det per definisjon om åpning av oljefeltene.
Nyeste skudd på treet av oljetilhengere er Senterungdommen i Troms. For Senterungdommen ser det ut som om KO etter petroleumsloven er eneste måten å få frem kunnskap på. Koblingen mellom nødvendigheten av KO for kunnskapens skyld må bygge på ren og skjær kunnskapsløshet.
Det finnes ikke en eneste vitenskaplig metode eller instrument som kun fungerer etter at Stortinget har vedtatt igangsetting av KO. Alt forsknings- og fagmiljøene kjenner til av vitenskaplige metoder og teknikker, kan benyttes til å svare på de spørsmål man ønsker å få svar på, helt uten KO.
Forsøk å spørre en professor eller forsker hva som må ligge til grunn for å få gjøre et kvalifisert vitenskaplig arbeide. Konsekvensutredning etter petroleumsloven vil garantert ikke være en del av svaret.
Kommunesammenslåing
Kommuner må gjerne slå seg sammen om de selv vil.
Debatten er imidlertid preget av en typisk ovenfra-og-ned kommunikasjon, fra sentrum til utkant, med budskap om at «de andre» må slå seg sammen.
Bruk av tvang er ikke salgbar politikk, derfor snakkes det om økonomiske incentiver og kvalitetsheving og større tjenestetilbud av de som ønsker færre kommune. Vi må ikke glemme at når valgmulighetene minimeres, så er dette også en form for tvang.
SV's Heiki Holmås drev høyttenking her om dagen og sa det samme som mange har tenkt (og Bjarkøy har gjort), at kommuner som er villige til å slå seg sammen, kan få bedre infrastruktur og kommunikasjoner i bytte. Heri ligger allikevel et tvangsmiddel – kommunene kan da ikke regne med å få den infrastruktur som resten av landet allerede har (fast dekke på veier, fiberkabel, mobildekning, tv-signaler mm) med mindre de slår seg sammen med nabokommunen. Det er ikke rimelig og vil oppleves som en ufin måte å gjøre det på.
En eventuell kommunesammenslåing styrt og bestemt av maktelitene i hovedstaden, bør i så fall begynne på hjemmebane i Oslo-området og sentrale Østlandet hvor infrastruktur og kommunikasjoner allerede er gode og kommunene arealmessing små. Sammenslåingene kan da skje uten at det må bygges nye veier, broer og tunneler, noe som vil øke gevinsten. Der er det også kort vei fra departementene til innbyggerne som omfattes av endringene, slik at byråkratene lettere kan bli oppdatert på konsekvensene.
I debatten er det meget betenkelig at utdannings- og helsedirektøren har rykket ut på denne politiske arena og postulerer at både helsevesen og skole vil bli bedre av kommunesammenslåing, og at småkommuner ikke klarer å tilby tjenester på nivå med de store.
Undersøkelser viser det motsatte. Folk i småkommuner er mer fornøyd med tjenestetilbudet enn i større kommuner. Dette er nok et eksempel på at offisiell virkelighet er en annen enn opplevd virkelighet. Økonomisk er det heller ikke noe å spare på kommunesammenslåing. Erfaringene fra Danmark viser økt byråkrati og offentlige utgifter, og norske utredninger viser det samme.
Når det gjelder kvaliteten på tjenestene, så må det være et paradoks at det er i Oslo det ser verst ut. Landets størst kommune. Når høyresida trekker fram elendigheta i helsevesenet, se er det gjerne eldreomsorgen i Høyre/Frp-styrte Oslo som brukes som eksempel. 25 % av skolene i Oslo har fritak fra de nasjonale prøvene, og det er neppe på grunn av at disse skolene kommer spesielt godt ut i denne typen kvalitetsvurderinger. Man kan virkelig lure på hvor lurt det er med sentralisering og store kommuner.
Det er vanskelig å se maktstrukturenes ønske om kommunesammenslåinger som annet enn en måte å øke sin makt på. Lokaldemokratiet svekkes ytterligere, og færre enheter er lettere å styre fra toppen. Kommunesammenslåing kan også ses på som endel av den blå vinden fra høyre. Sentralisering og større enheter vil gjøre det lettere og mer lukrativt for kommersielle selskaper å overta kommunale tjenester.
Debatten er imidlertid preget av en typisk ovenfra-og-ned kommunikasjon, fra sentrum til utkant, med budskap om at «de andre» må slå seg sammen.
Bruk av tvang er ikke salgbar politikk, derfor snakkes det om økonomiske incentiver og kvalitetsheving og større tjenestetilbud av de som ønsker færre kommune. Vi må ikke glemme at når valgmulighetene minimeres, så er dette også en form for tvang.
SV's Heiki Holmås drev høyttenking her om dagen og sa det samme som mange har tenkt (og Bjarkøy har gjort), at kommuner som er villige til å slå seg sammen, kan få bedre infrastruktur og kommunikasjoner i bytte. Heri ligger allikevel et tvangsmiddel – kommunene kan da ikke regne med å få den infrastruktur som resten av landet allerede har (fast dekke på veier, fiberkabel, mobildekning, tv-signaler mm) med mindre de slår seg sammen med nabokommunen. Det er ikke rimelig og vil oppleves som en ufin måte å gjøre det på.
En eventuell kommunesammenslåing styrt og bestemt av maktelitene i hovedstaden, bør i så fall begynne på hjemmebane i Oslo-området og sentrale Østlandet hvor infrastruktur og kommunikasjoner allerede er gode og kommunene arealmessing små. Sammenslåingene kan da skje uten at det må bygges nye veier, broer og tunneler, noe som vil øke gevinsten. Der er det også kort vei fra departementene til innbyggerne som omfattes av endringene, slik at byråkratene lettere kan bli oppdatert på konsekvensene.
I debatten er det meget betenkelig at utdannings- og helsedirektøren har rykket ut på denne politiske arena og postulerer at både helsevesen og skole vil bli bedre av kommunesammenslåing, og at småkommuner ikke klarer å tilby tjenester på nivå med de store.
Undersøkelser viser det motsatte. Folk i småkommuner er mer fornøyd med tjenestetilbudet enn i større kommuner. Dette er nok et eksempel på at offisiell virkelighet er en annen enn opplevd virkelighet. Økonomisk er det heller ikke noe å spare på kommunesammenslåing. Erfaringene fra Danmark viser økt byråkrati og offentlige utgifter, og norske utredninger viser det samme.
Når det gjelder kvaliteten på tjenestene, så må det være et paradoks at det er i Oslo det ser verst ut. Landets størst kommune. Når høyresida trekker fram elendigheta i helsevesenet, se er det gjerne eldreomsorgen i Høyre/Frp-styrte Oslo som brukes som eksempel. 25 % av skolene i Oslo har fritak fra de nasjonale prøvene, og det er neppe på grunn av at disse skolene kommer spesielt godt ut i denne typen kvalitetsvurderinger. Man kan virkelig lure på hvor lurt det er med sentralisering og store kommuner.
Det er vanskelig å se maktstrukturenes ønske om kommunesammenslåinger som annet enn en måte å øke sin makt på. Lokaldemokratiet svekkes ytterligere, og færre enheter er lettere å styre fra toppen. Kommunesammenslåing kan også ses på som endel av den blå vinden fra høyre. Sentralisering og større enheter vil gjøre det lettere og mer lukrativt for kommersielle selskaper å overta kommunale tjenester.
torsdag 28. oktober 2010
Statoils oljeromantikk
Kom ned på jorda, folkens!
Statoil har lagt inn en storoffensiv for å sjarmere Vesterålingene. Først kom Hege Norheim og så kom Helge Lund.
Disse oljesjefene prater om at det kan bli opptil 2000 nye arbeidsplasser der i området. Det de i forbifarten ikke nevner er at uavhengig av åpning av LoVeSe så kommer det et investeringsfall i petroleumssektoren.
Alle i bransjen vet at aktiviteten snart er på vei ned. Econ Pøyry anslår at aktiviteten vil falle fra 90.000 til 50.000 årsverk i 2030.
Mens oljesektorens behov for arbeidskraft årlig faller med 2.000 årsverk i et 20-års perspektiv - så skal altså Statoil skape 2.000 arbeidsplasser i samme sektor.
For å få dette til trengs det mirakler – det holder ikke å åpne LoVeSe. Særlig ettersom Olje og Energidepartementet avviser at det kan stille krav om lokale ringvirkninger i kontraktene for åpning av nye felt.
Dette gjelder også for Statoil.
Statoil har lagt inn en storoffensiv for å sjarmere Vesterålingene. Først kom Hege Norheim og så kom Helge Lund.
Disse oljesjefene prater om at det kan bli opptil 2000 nye arbeidsplasser der i området. Det de i forbifarten ikke nevner er at uavhengig av åpning av LoVeSe så kommer det et investeringsfall i petroleumssektoren.
Alle i bransjen vet at aktiviteten snart er på vei ned. Econ Pøyry anslår at aktiviteten vil falle fra 90.000 til 50.000 årsverk i 2030.
Mens oljesektorens behov for arbeidskraft årlig faller med 2.000 årsverk i et 20-års perspektiv - så skal altså Statoil skape 2.000 arbeidsplasser i samme sektor.
For å få dette til trengs det mirakler – det holder ikke å åpne LoVeSe. Særlig ettersom Olje og Energidepartementet avviser at det kan stille krav om lokale ringvirkninger i kontraktene for åpning av nye felt.
Dette gjelder også for Statoil.
fredag 20. august 2010
Norge - verdens beste fiskeriforvalter?
Kan vi virkelig slå oss på brøstet og si at vi er verdens beste fiskeriforvaltere. Mens norskregulerte fiskebestander er på topp og det stadig settes nye omsetnings- og eksportrekorder, så er utallige fiskerisamfunn og kystkommuner nede på kne.
I prosessen med å bli verdensmestre i fiskeriforvaltning har rett og slett kystsamfunnene og kystbefolkninga langt på vei blitt fratatt sitt livsgrunnlag. En radikal endring av fiskeripolitikken må til for at kystsamfunnene igjen skal få sin vitalitet tilbake.
Kystordførere sitter å klør seg i hauet og lurer på hva de skal finne på for å skape ny aktivitet der det tidligere gikk for fullt. Ser de ut av vinduet, kan de rett så det er se havfiskefartøy og forvokste kystbåter passerer på tur vestover eller til et nøytralt fryselager med fangster som tidligere ble landet, levert og produsert hos dem.
Store deler av ressursen som var grunnlaget for fiskerisamfunnenes eksistens er ikke lengre tilgjengelig annet enn i teorien. Regelverket som visstnok gir alle like muligheter, er tilpasset forutsetninger som fiskerisamfunnene nordpå i utgangspunktet ikke har. Jeg vil påstå at det de siste 20 årene, ja sikkert ikke engang de siste 30-40 årene, har blitt gjort en eneste ting for at kystsamfunnene skulle sikres det ressursgrunnlaget som behøves for deres videre eksistens.
Hva skal fisken brukes til?
For å kunne endre fiskeripolitikken må alle og enhver stille seg dette enkle spørsmål. Til nå har store deler av kystbefolkninga vært ekskludert fra å delta i fiskeripolitikken fordi de ikke har hatt «sjøvatn på stvølan» og derfor ikke «forstår».
Med sånne krav blir det få reelle meningsberettigede som forvaltninga kan ta sine råd fra. Men, alle kan og alle bør ta stilling til hvordan man skal forvalte en nasjonal ressurs.
Det er et verdivalg. Mener man at fisken skal brukes til grunnlag for størst mulig avkastning på kapital og utbetaling av utbytte til aksjonærer på Oslo Børs, så må man være ærlig med det og si det høyt (og så fortsette med denne politikken).
Ønsker man derimot at fisken skal være ressursen som viderefører livsgrunnlaget for samfunnene så må det en kraftig omlegging til. Dagens oppkonsentrering av kvoter er direkte skadelig for fiskerisamfunnene, og tjener bare de stadig færre fiskeoligarkene som kontrollerer kvotene, rettighetene og fiskarlaget.
Omlegginga av fiskeripolitikken bør begynne med å inndra leveringspliktige trålkvoter. Leveringsplikten er en vits som direkte latterliggjør fiskeriforvaltninga. Folk rister på hodet og flirer av at myndighetene kan være så dumme. De som har kontrollen over kvotene ler ikke, de gliser. Og har de ikke glist tidligere, så gjør de det nå som trålerne er tillatt skilt ut fra industrianleggene. Kvotene fra disse må omgjøres til samfunnskvoter som gir fiskerisamfunnene den tryggheten de var tiltenkt å gi.
Resten av trålflåten må begrenses sterkt med sikte på å avvikles. Trålflåten har aldri klart å oppfylle de forutsetninger den var ment å oppfylle – jevn råstofftilgang for industrien. Ikke engang i tida mens det enda fantes reelle ferskfisktrålere, fikk de det til. Trålernes fangster og driftsmønster er som i resten av fiskeflåten, påvirket av fiskens naturlige vandringer og sesongsvingninger. I tillegg er tråldrift svært energikrevende og gjør stor skade på bunnfauna.
Innfrysing til havs må bli forbudt. Som innbygger i et fiskevær er det meg revnende likegyldig om totalkvota på torsk er er på 100.000 eller 800.000 tonn så lenge fisken ikke skaper aktivitet på land. Bortsett fra at jeg er norsk, så er det ubetydelig om fisken som forsvinner framfor nesa på meg blir tatt av norske, europeiske eller kinesiske fartøyer. I markedet møter dessuten norskprodusert fisk sterk konkurranse fra billige kinesiskproduserte produkter basert på norsk frosset råstoff. I en slik sammenligning fremstår selv de gamle mellomamerikanske bananrepublikkene som vellykkede ressursforvaltere.
Subsidieringa av drivstoffintensiv drift må avskaffes ved å erstatte refusjonen av mineraloljeavgifta med tilsvarende økning i fiskarfradraget. Dette vil blant annet gjøre både innfrysing og langveis transport av fisk mindre attraktivt. Nærhet til fangstfeltene vil få større betydning i konkurransen om råstoffet. Eneste tenkelige årsak til at denne ordningen fortsatt eksisterer, er at havfiskeflåten har større gevinst av den enn kystflåten (eller hadde den antagelig vært avskaffet samtidig som agntilskuddet forsvant).
Kvoteavtalene med tredjeland må sies opp. Som innbygger i et fiskeriavhengig samfunn kan jeg ikke se at vi har noe igjen av dette kvotebyttet. Skulle det være rederier som mener det er attraktivt å fiske i fremmede farvann, så bør de reise dit og etablere seg. Værsågod. Norske myndigheter bør ikke under noen omstendigheter drive med tilrettelegging for en ekspansiv havfiskeflåte med norsk torsk som betaling.
Deltagerloven må skjerpes. Det fins ingen egentlige gode grunner til at en fisker må eie flere fartøyer. Dagens regelverk legger opp til at man skal underlegge seg flerfoldige fiskerettigheter, noe som også gjøres i spekulativ hensikt i påvente av enda frierer omsetning av kvoter og rettigheter. Dette trekker verdier ut av fiskerinæringa og kystsamfunnene.
Ringnorflåten må betale ressursavgift, gjerne mot friere tilpassing. Ringnotrederiene leverer gjerne sine fangster til våre konkurrenter. (I år ble loddefangster tatt utenfor Finnmark levert på Island transportert med subsidiert diesel). Det er her snakk om et relativt lite antall fartøy, og enda færre eiere som i prinsippet har fått fri tilgang og enerett på nasjonens evige fornybare verdier. Det er rett og slett urimelig at noen få familier og finansinstitusjoner skal sitte igjen med hele overskuddet.
Kysten trenger en aktiv sjørovdyrforvaltning. Sjøpatterdyr er rovdyr i direkte konkurranse med mennesker og samfunn som lever i og av naturen. Dagens sjøpattedyrforvaltning består nærmest av ren overvåkning og registrering. Kystselproblematikken haster det å ta tak i da det er overveiende sannsynlig at gråsel holder de gruntlevende fiskebestandene på et historisk lavmål. Særlig fjordsamfunnene går glipp av store ressurser pga sjørovdyrenes herjinger.
Vi må få gjenopprette det «gode gamle kontrollverket» som opptrådte helhetlig og med meget stor kompetanse. Det må settes offentlige kvalitetskrav, en ufravikelig bransjestandard, for å kunne ta ut mer av verdipotensialet i råstoffet. Man får alltids solgt fisk av dårlig kvalitet, men prisen blir deretter. I egennytte kan man se bort fra kvalitetskrav, satse på volum og vise til lønnsommhet. Samtidig går samfunnet og fiskerinæringa som helhet glipp av både arbeidsplasser og verdier fordi råstoffet kunne vært anvendt på en måte som tar ut mere av verdipotensialet.
Forøvrig så kommer vi ikke forbi at teknologien har gjort behovet for arbeidskraft mindre. Men dette er ikke av avgjørende betydning. I flåteleddet ser vi stadig flere utenlandske mannskaper, og på land bemannes særlig de store produksjonsenheter med utenlandske vikarer.
Forklaringa er det ene øyeblikket er at norsk lønnsnivå er for høyt, mens det øyeblikket etterpå bedyres at utlendingene har de samme lønns- og arbeidsvilkår som nordmenn. Per i dag ser det ut som innleid utenlandsk arbeidskraft, vikarer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår blir bestemmende for lønnsnivået i fiskerisamfunnene.
Fiskeindustrien har alltid vært avhengig av tilreisende arbeidskraft, men tidligere ble disse ansatt på likeverdige vilkår som stedets innbyggere. I dag sitter aksjonærer i «vikarbyråer» og hever store utbytter etter å ha formidlet østeuropeisk arbeidskraft til fiskerinæringa. Dette er å tappe fiskerisamfunnene og arbeidsfolk for verdier som skulle vært brukt til å bygge samfunnet der verdiskapinga skjer. Eneste måte å få bukt med dette er at fagforeningene tar tak i problemstillingen og forlanger allmenngjøring av tariffen i fiskeindustrien.
Ønsker man å revitalisere kyst- og fiskerisamfunnene, så er det bare å sette igang. Overnevnte vil hver for seg, eller sammen gjøre store positive utslag.
I prosessen med å bli verdensmestre i fiskeriforvaltning har rett og slett kystsamfunnene og kystbefolkninga langt på vei blitt fratatt sitt livsgrunnlag. En radikal endring av fiskeripolitikken må til for at kystsamfunnene igjen skal få sin vitalitet tilbake.
Kystordførere sitter å klør seg i hauet og lurer på hva de skal finne på for å skape ny aktivitet der det tidligere gikk for fullt. Ser de ut av vinduet, kan de rett så det er se havfiskefartøy og forvokste kystbåter passerer på tur vestover eller til et nøytralt fryselager med fangster som tidligere ble landet, levert og produsert hos dem.
Store deler av ressursen som var grunnlaget for fiskerisamfunnenes eksistens er ikke lengre tilgjengelig annet enn i teorien. Regelverket som visstnok gir alle like muligheter, er tilpasset forutsetninger som fiskerisamfunnene nordpå i utgangspunktet ikke har. Jeg vil påstå at det de siste 20 årene, ja sikkert ikke engang de siste 30-40 årene, har blitt gjort en eneste ting for at kystsamfunnene skulle sikres det ressursgrunnlaget som behøves for deres videre eksistens.
Hva skal fisken brukes til?
For å kunne endre fiskeripolitikken må alle og enhver stille seg dette enkle spørsmål. Til nå har store deler av kystbefolkninga vært ekskludert fra å delta i fiskeripolitikken fordi de ikke har hatt «sjøvatn på stvølan» og derfor ikke «forstår».
Med sånne krav blir det få reelle meningsberettigede som forvaltninga kan ta sine råd fra. Men, alle kan og alle bør ta stilling til hvordan man skal forvalte en nasjonal ressurs.
Det er et verdivalg. Mener man at fisken skal brukes til grunnlag for størst mulig avkastning på kapital og utbetaling av utbytte til aksjonærer på Oslo Børs, så må man være ærlig med det og si det høyt (og så fortsette med denne politikken).
Ønsker man derimot at fisken skal være ressursen som viderefører livsgrunnlaget for samfunnene så må det en kraftig omlegging til. Dagens oppkonsentrering av kvoter er direkte skadelig for fiskerisamfunnene, og tjener bare de stadig færre fiskeoligarkene som kontrollerer kvotene, rettighetene og fiskarlaget.
Omlegginga av fiskeripolitikken bør begynne med å inndra leveringspliktige trålkvoter. Leveringsplikten er en vits som direkte latterliggjør fiskeriforvaltninga. Folk rister på hodet og flirer av at myndighetene kan være så dumme. De som har kontrollen over kvotene ler ikke, de gliser. Og har de ikke glist tidligere, så gjør de det nå som trålerne er tillatt skilt ut fra industrianleggene. Kvotene fra disse må omgjøres til samfunnskvoter som gir fiskerisamfunnene den tryggheten de var tiltenkt å gi.
Resten av trålflåten må begrenses sterkt med sikte på å avvikles. Trålflåten har aldri klart å oppfylle de forutsetninger den var ment å oppfylle – jevn råstofftilgang for industrien. Ikke engang i tida mens det enda fantes reelle ferskfisktrålere, fikk de det til. Trålernes fangster og driftsmønster er som i resten av fiskeflåten, påvirket av fiskens naturlige vandringer og sesongsvingninger. I tillegg er tråldrift svært energikrevende og gjør stor skade på bunnfauna.
Innfrysing til havs må bli forbudt. Som innbygger i et fiskevær er det meg revnende likegyldig om totalkvota på torsk er er på 100.000 eller 800.000 tonn så lenge fisken ikke skaper aktivitet på land. Bortsett fra at jeg er norsk, så er det ubetydelig om fisken som forsvinner framfor nesa på meg blir tatt av norske, europeiske eller kinesiske fartøyer. I markedet møter dessuten norskprodusert fisk sterk konkurranse fra billige kinesiskproduserte produkter basert på norsk frosset råstoff. I en slik sammenligning fremstår selv de gamle mellomamerikanske bananrepublikkene som vellykkede ressursforvaltere.
Subsidieringa av drivstoffintensiv drift må avskaffes ved å erstatte refusjonen av mineraloljeavgifta med tilsvarende økning i fiskarfradraget. Dette vil blant annet gjøre både innfrysing og langveis transport av fisk mindre attraktivt. Nærhet til fangstfeltene vil få større betydning i konkurransen om råstoffet. Eneste tenkelige årsak til at denne ordningen fortsatt eksisterer, er at havfiskeflåten har større gevinst av den enn kystflåten (eller hadde den antagelig vært avskaffet samtidig som agntilskuddet forsvant).
Kvoteavtalene med tredjeland må sies opp. Som innbygger i et fiskeriavhengig samfunn kan jeg ikke se at vi har noe igjen av dette kvotebyttet. Skulle det være rederier som mener det er attraktivt å fiske i fremmede farvann, så bør de reise dit og etablere seg. Værsågod. Norske myndigheter bør ikke under noen omstendigheter drive med tilrettelegging for en ekspansiv havfiskeflåte med norsk torsk som betaling.
Deltagerloven må skjerpes. Det fins ingen egentlige gode grunner til at en fisker må eie flere fartøyer. Dagens regelverk legger opp til at man skal underlegge seg flerfoldige fiskerettigheter, noe som også gjøres i spekulativ hensikt i påvente av enda frierer omsetning av kvoter og rettigheter. Dette trekker verdier ut av fiskerinæringa og kystsamfunnene.
Ringnorflåten må betale ressursavgift, gjerne mot friere tilpassing. Ringnotrederiene leverer gjerne sine fangster til våre konkurrenter. (I år ble loddefangster tatt utenfor Finnmark levert på Island transportert med subsidiert diesel). Det er her snakk om et relativt lite antall fartøy, og enda færre eiere som i prinsippet har fått fri tilgang og enerett på nasjonens evige fornybare verdier. Det er rett og slett urimelig at noen få familier og finansinstitusjoner skal sitte igjen med hele overskuddet.
Kysten trenger en aktiv sjørovdyrforvaltning. Sjøpatterdyr er rovdyr i direkte konkurranse med mennesker og samfunn som lever i og av naturen. Dagens sjøpattedyrforvaltning består nærmest av ren overvåkning og registrering. Kystselproblematikken haster det å ta tak i da det er overveiende sannsynlig at gråsel holder de gruntlevende fiskebestandene på et historisk lavmål. Særlig fjordsamfunnene går glipp av store ressurser pga sjørovdyrenes herjinger.
Vi må få gjenopprette det «gode gamle kontrollverket» som opptrådte helhetlig og med meget stor kompetanse. Det må settes offentlige kvalitetskrav, en ufravikelig bransjestandard, for å kunne ta ut mer av verdipotensialet i råstoffet. Man får alltids solgt fisk av dårlig kvalitet, men prisen blir deretter. I egennytte kan man se bort fra kvalitetskrav, satse på volum og vise til lønnsommhet. Samtidig går samfunnet og fiskerinæringa som helhet glipp av både arbeidsplasser og verdier fordi råstoffet kunne vært anvendt på en måte som tar ut mere av verdipotensialet.
Forøvrig så kommer vi ikke forbi at teknologien har gjort behovet for arbeidskraft mindre. Men dette er ikke av avgjørende betydning. I flåteleddet ser vi stadig flere utenlandske mannskaper, og på land bemannes særlig de store produksjonsenheter med utenlandske vikarer.
Forklaringa er det ene øyeblikket er at norsk lønnsnivå er for høyt, mens det øyeblikket etterpå bedyres at utlendingene har de samme lønns- og arbeidsvilkår som nordmenn. Per i dag ser det ut som innleid utenlandsk arbeidskraft, vikarer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår blir bestemmende for lønnsnivået i fiskerisamfunnene.
Fiskeindustrien har alltid vært avhengig av tilreisende arbeidskraft, men tidligere ble disse ansatt på likeverdige vilkår som stedets innbyggere. I dag sitter aksjonærer i «vikarbyråer» og hever store utbytter etter å ha formidlet østeuropeisk arbeidskraft til fiskerinæringa. Dette er å tappe fiskerisamfunnene og arbeidsfolk for verdier som skulle vært brukt til å bygge samfunnet der verdiskapinga skjer. Eneste måte å få bukt med dette er at fagforeningene tar tak i problemstillingen og forlanger allmenngjøring av tariffen i fiskeindustrien.
Ønsker man å revitalisere kyst- og fiskerisamfunnene, så er det bare å sette igang. Overnevnte vil hver for seg, eller sammen gjøre store positive utslag.
mandag 9. august 2010
Hippokrates eller Mammon.
Man kan ikke tjene to herrer, heter det seg fra gammalt av. Bernt Høie fra Høyre sier at helsevesenet glemmer pasientene og bare tenker økonomi. Høies observasjon er nok riktig da dette er et naturlig resultat av privatisering og konkurranseutsetting.
Den innsatsstyrte finansieringa dreier virksomheten i retning av å vektlegge de oppgavene som «lønner» seg best, i stedet for det som medisinsk sett er viktigst.
Her må det imidlertid legges til at det ikke er helsevesenet som sådan med leger, sykepleiere og alle andre helsearbeidere som glemmer pasientene, men sjefene med kalkulatorene.
Når sykehus og helsetjenester blir omgjort til markedsrettede «bedrifter» er det en selvfølge at fokuset blir omkring økonomi. Dette fordi den økonomiske stillingen til helseforetaket forteller om hvor vellykket, eller mislykket foretaket og deres ledere er. Underskudd gir signal om at her står det dårlig til, og overskudd viser til suksess.
Skandalene med ventelistetriksingen ved sykehusene viser bare at systemet virker. For et sykehus (som andre foretak) er det mest lønnsom å ta de pasientene (kundene) som gir størst inntekt og minst utgifter. Da får ventelister være ventelister så mye de bare vil – pengene først, de er suksessfaktoren.
Dagens forvaltning premierer bedriftsøkonomisk avkastning på bekostning av samfunnsøkonomisk nytte og velferd. Dette er kjernen i privatisering- og høyrepolitikken som i snart 30 år gjennom ulike regjeringer har vært rådende i landet.
Når man bruker foretaksmodellen, delprivatisering, helprivatisering, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og fører et regnskap forskjellig fra annen offentlig forvaltning, så er du uunngåelig at ledernes fokus først og fremst blir på økonomi.
Som økonom er dette veldig greit å forholde seg til. Som pasient, lege eller pårørende blir man derimot rett og slett opprørt og sint av et sånnt system.
Det er i strid med vår følelse av rettferdighet. Det typisk norske; at folk har like retter og må stå like lenge i kø - enten du er direktør eller arbeider, står for fall når man graderer folk i helsekøen etter deres sykdoms økonomiske verdi og ikke etter sykdommens alvorlighet og omfang.
Denne undergravinga av helsevesenet må stoppe. SV vil avvikle foretaksmodellen som gjør sykehusene «ulønnsomme» og gjeninnføre demokratisk styring av sykehusene i et pasient- og samfunnsnyttig perspektiv. SV vil også endre regnskapsmodellen og erstatte dagens stykkprisfinansiering med avtalefestet rammefinansiering.
Økonomistyringen vil da endre seg, og blir man syk - så vil helsevesenet vurdere deg ut fra din helsemessige tilstand, og ikke ut fra den økonomiske verdien du representere for det aktuelle sykehus. SV velger å tjene Hippokrates framfor Mammon.
Den innsatsstyrte finansieringa dreier virksomheten i retning av å vektlegge de oppgavene som «lønner» seg best, i stedet for det som medisinsk sett er viktigst.
Her må det imidlertid legges til at det ikke er helsevesenet som sådan med leger, sykepleiere og alle andre helsearbeidere som glemmer pasientene, men sjefene med kalkulatorene.
Når sykehus og helsetjenester blir omgjort til markedsrettede «bedrifter» er det en selvfølge at fokuset blir omkring økonomi. Dette fordi den økonomiske stillingen til helseforetaket forteller om hvor vellykket, eller mislykket foretaket og deres ledere er. Underskudd gir signal om at her står det dårlig til, og overskudd viser til suksess.
Skandalene med ventelistetriksingen ved sykehusene viser bare at systemet virker. For et sykehus (som andre foretak) er det mest lønnsom å ta de pasientene (kundene) som gir størst inntekt og minst utgifter. Da får ventelister være ventelister så mye de bare vil – pengene først, de er suksessfaktoren.
Dagens forvaltning premierer bedriftsøkonomisk avkastning på bekostning av samfunnsøkonomisk nytte og velferd. Dette er kjernen i privatisering- og høyrepolitikken som i snart 30 år gjennom ulike regjeringer har vært rådende i landet.
Når man bruker foretaksmodellen, delprivatisering, helprivatisering, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og fører et regnskap forskjellig fra annen offentlig forvaltning, så er du uunngåelig at ledernes fokus først og fremst blir på økonomi.
Som økonom er dette veldig greit å forholde seg til. Som pasient, lege eller pårørende blir man derimot rett og slett opprørt og sint av et sånnt system.
Det er i strid med vår følelse av rettferdighet. Det typisk norske; at folk har like retter og må stå like lenge i kø - enten du er direktør eller arbeider, står for fall når man graderer folk i helsekøen etter deres sykdoms økonomiske verdi og ikke etter sykdommens alvorlighet og omfang.
Denne undergravinga av helsevesenet må stoppe. SV vil avvikle foretaksmodellen som gjør sykehusene «ulønnsomme» og gjeninnføre demokratisk styring av sykehusene i et pasient- og samfunnsnyttig perspektiv. SV vil også endre regnskapsmodellen og erstatte dagens stykkprisfinansiering med avtalefestet rammefinansiering.
Økonomistyringen vil da endre seg, og blir man syk - så vil helsevesenet vurdere deg ut fra din helsemessige tilstand, og ikke ut fra den økonomiske verdien du representere for det aktuelle sykehus. SV velger å tjene Hippokrates framfor Mammon.
tirsdag 27. juli 2010
Desinformasjon fra Roar Flåten og LO
Roar Flåten og LO tar helt feil når de hevder at å ikke konsekvensutrede Lofoten vil være et brudd med den politikken som har gjort Norge til velferdsnasjon.
Velferden i Norge er bygd opp av solidaritet og gjensidighet - ikke av olje og grådighet.
Oljen har rettnok gjort oss til verdens rikeste land, men politikken som skapte velferdsnasjonen Norge lå til grunn svært lenge før vi fant olje.
Paradoksalt nok har velferdsstaten tvertimot vært hardt angrepet under hele oljealderen. Blant annet kan man nevne at sykepengeordninga er konstant under press, pensjoner og barnetrygd følger ikke lønnsutviklinga og egenandeler i helsevesenet er innført og øker.
I tillegg øker de sosiale forskjellene og i Europa er det kun Italia som kan vise til større urettferdig inntektsutvikling enn Norge de siste 20 årene. Skulle vi få et brudd med den politikk som har svekket velferdsstaten, så må det hilses gledelig velkommen.
Et slikt brudd er imidlertid ikke avhengig av hvor mye olje som pumpes opp på norsk sokkel. Det må bestemmes politisk gjennom våre folkevalgte.
Folevalgte som ikke tillater den nye nessekongen Statoil eller andre oljeselskaper å definere vårt velferdsnivå ut fra sine grådige behov, selv om de på snedig vis benytter seg av servile budbringere som Roar Flåten.
Velferden i Norge er bygd opp av solidaritet og gjensidighet - ikke av olje og grådighet.
Oljen har rettnok gjort oss til verdens rikeste land, men politikken som skapte velferdsnasjonen Norge lå til grunn svært lenge før vi fant olje.
Paradoksalt nok har velferdsstaten tvertimot vært hardt angrepet under hele oljealderen. Blant annet kan man nevne at sykepengeordninga er konstant under press, pensjoner og barnetrygd følger ikke lønnsutviklinga og egenandeler i helsevesenet er innført og øker.
I tillegg øker de sosiale forskjellene og i Europa er det kun Italia som kan vise til større urettferdig inntektsutvikling enn Norge de siste 20 årene. Skulle vi få et brudd med den politikk som har svekket velferdsstaten, så må det hilses gledelig velkommen.
Et slikt brudd er imidlertid ikke avhengig av hvor mye olje som pumpes opp på norsk sokkel. Det må bestemmes politisk gjennom våre folkevalgte.
Folevalgte som ikke tillater den nye nessekongen Statoil eller andre oljeselskaper å definere vårt velferdsnivå ut fra sine grådige behov, selv om de på snedig vis benytter seg av servile budbringere som Roar Flåten.
søndag 27. juni 2010
Ufrivillig handyman
Å få reparert ting med feil e nåkka eg liker. Det er miljøvennlig på flere måter, man begrenser søppelproblemet og ressursene som ville gått med til å produsere nytt kan brukes til noe annet. Dessuten vil reparasjoner gi større lokale ringvirkninger i form av sysselsetting enn hva et kjøp/salg vil gjøre.
Når garantien og reklamasjonsretten på nyttige og nødvendige ting i hjemmet begynner å få ut på dato, da kan man være brennsikker på at også feilene dukker opp. Vaskemaskiner er ikke unntatt fra denne regelen.
No e det sånn, at når man bor på landet, så må man jo prøve å berge seg som best man kan når man får feil med nåkka. Det koster både tid å penger å reise til byen, og få reparert nåkka og da er man bare nødt å bli handyman, altså mao. en ufrivillig handyman.
Ti trinn for den ufrivillige handyman.
Første trinn i prosessen er å krangle litt på kjerringa, og påstå at ho må ha gjort nåkka feil. Sånn er det selvfølgelig ikkje, og det innrømmer man først etter å ha drukket kaffe og tenkt over saken (ting som brukes, slites og blir etterhvert utslitt, jaja, sånn e det vel bare).
Neste trinn er å begynne å granske på ka som kan være feil. Maskinen stopper før den er skikkelig starta og lyset før dørlåset kommer på. Javel, da må det vel være dørbryteren (skal tru om det er mykje arbeid å skifte den, har jo allerede skifta magnetbryteren til vanninntaket to ganger, så det kan vel ikkje være umulig, og det e jo bare menneska som har laga det her, og eg e jo et menneske (sjøl om kjerringa meinte nåkka anna i sta då ho blei beskyldt for å ha ødelagt vaskemaskinen med hårnåler, spiker og bh-spiler og sånnt) så når man e et menneske så skal man da kunne klare å reparere det her).
Tredje steg for den ufrivillige handyman, er å ringe naboer, slekt og venner og sånne som man vet kan fikse ting. Bare for å få bekreftet sine egne mistanker om ka som e feil. Jada, sier de alle. Det er nok dørbryteren. Det er den det bruker å være, nesten 100% sikkert.
Fjerde trinn, det e å hive seg i skruinga. Ta laus lokk og kikke ned i maskinen og tru at man skjønner nåkka (det må no gå an å koble seg forbi den dørbryteren, ledningene går sånn og sånn og så hvis eg gjør sånn, så må det vel være mulig, ja).
Femte. Kjøre ombord i sjarken å hente måleapparatet sånn at man kan måle kor det går strøm når man setter igang maskinen og når man stenger og når man åpner og lukker døra. Sånn måling er vanlig å holde på med til man sprenger sikringa i måleapparatet. Og sikring til å bytte har man selvfølgelig ikkje, så da er det gjort uten at man har blitt noe sluere av den grunn (godt sikringa gikk, eller så hadde man brukt enda mer tid på å måle noe man ikkje forstår)
Sjette. Ringe en som har fløtta tel byen for mange år sia og jobba med service på vaskemaskiner (koffør gjorde eg ikkje det med en gang). Han forteller at det skal gå greit å koble seg rundt bryteren, men for sikkerhets skyld kan eg ringe en annen. Har bare jobba med Bosch og Miele så e ikkje heilt sikker på om det er likens på Whirlpool.
Sjuende. Gjennombruddet er nært. Ringer Eilertsen på tlf 77672805. Det er ikke dørbryteren får eg opplyst, på de der maskinene så har Eilertsen visstnok aldri vært med på å skifte dørbrytere. Alt annet blir slitt ut før den. Får videre fortalt at det som regel er to hovedfeil på disse maskinene. Enten er det at børstene på motoren er utslitt eller at loddingene på kretskortet har begynt å slå sprekker. Begge deler er relativt enkelt å ordne og koster heller ikke skjorta. Ja, og lyset for dørbryteren, det lyser uansett hvilken feil man får (ai-ai-ai, hadde eg visst om den her mannen så hadde eg ringt han med en gang, håper eg ikkje har ødelagt nåkka med mine forsøk på å skru laus dørbryter og manipuleringer med strømmen for å koble den ut).
Åttende. Få lempet maskinen inn i bilen (virkelig godt at vi ikkje hadde råd å kjøpe en Miele i si tid, dem veier ca 20 kg mer) og kjøre til byen men den. Levere hos Eilertsen sånn i halv-ti-ti-tida, be om å få den ferdig i løpet av dagen sia vi har både lang vei og ferger som gjør reisa inn til byen lang og kronglete. Joda, det skal nok gå, får eg til svar.
Ni. Maskinen ferdig allerede klokka halv-ett. Du verden. Det tok kortere tid å reparere maskinen, enn ka eg brukte på å krangle på fruen og konstatere at det virkelig var feil med maskinen. Gitt for pengan, 990 kroner kosta det.
Ti. Sette på en vaskemaskin med klea for å se om den no fungere som den skal. Og det gjør den – forresten utrolig kor mykje rødfarge det kan være i ei bitte lita rød truse som sniker seg med i kvitvasken.
Så, konklusjonen, eller moralen i historien er:
Du trenger ikke bli en ufrivillig handyman. Har du en Whirlpool vaskemaskin og får feil med den etter at alt av garantier er gått ut kan du ringe A.J.EILERTSEN EL.SERVICE på tlf 77672805.
Her fikk eg vår maskin reparert, fikk fortalt at det som regel er to hovedfeil på disse maskinene, og det er at børstene på motoren er utslitt eller at loddingene på kretskortet har begynt å slå sprekker. Begge deler er relativt enkelt å ordne og koster heller ikke skjorta. At lyset for dørbryteren lyser, markerer alle slags feil – dørbryteren på disse maskinene er neste uslitelige.
Når garantien og reklamasjonsretten på nyttige og nødvendige ting i hjemmet begynner å få ut på dato, da kan man være brennsikker på at også feilene dukker opp. Vaskemaskiner er ikke unntatt fra denne regelen.
No e det sånn, at når man bor på landet, så må man jo prøve å berge seg som best man kan når man får feil med nåkka. Det koster både tid å penger å reise til byen, og få reparert nåkka og da er man bare nødt å bli handyman, altså mao. en ufrivillig handyman.
Ti trinn for den ufrivillige handyman.
Første trinn i prosessen er å krangle litt på kjerringa, og påstå at ho må ha gjort nåkka feil. Sånn er det selvfølgelig ikkje, og det innrømmer man først etter å ha drukket kaffe og tenkt over saken (ting som brukes, slites og blir etterhvert utslitt, jaja, sånn e det vel bare).
Neste trinn er å begynne å granske på ka som kan være feil. Maskinen stopper før den er skikkelig starta og lyset før dørlåset kommer på. Javel, da må det vel være dørbryteren (skal tru om det er mykje arbeid å skifte den, har jo allerede skifta magnetbryteren til vanninntaket to ganger, så det kan vel ikkje være umulig, og det e jo bare menneska som har laga det her, og eg e jo et menneske (sjøl om kjerringa meinte nåkka anna i sta då ho blei beskyldt for å ha ødelagt vaskemaskinen med hårnåler, spiker og bh-spiler og sånnt) så når man e et menneske så skal man da kunne klare å reparere det her).
Tredje steg for den ufrivillige handyman, er å ringe naboer, slekt og venner og sånne som man vet kan fikse ting. Bare for å få bekreftet sine egne mistanker om ka som e feil. Jada, sier de alle. Det er nok dørbryteren. Det er den det bruker å være, nesten 100% sikkert.
Fjerde trinn, det e å hive seg i skruinga. Ta laus lokk og kikke ned i maskinen og tru at man skjønner nåkka (det må no gå an å koble seg forbi den dørbryteren, ledningene går sånn og sånn og så hvis eg gjør sånn, så må det vel være mulig, ja).
Femte. Kjøre ombord i sjarken å hente måleapparatet sånn at man kan måle kor det går strøm når man setter igang maskinen og når man stenger og når man åpner og lukker døra. Sånn måling er vanlig å holde på med til man sprenger sikringa i måleapparatet. Og sikring til å bytte har man selvfølgelig ikkje, så da er det gjort uten at man har blitt noe sluere av den grunn (godt sikringa gikk, eller så hadde man brukt enda mer tid på å måle noe man ikkje forstår)
Sjette. Ringe en som har fløtta tel byen for mange år sia og jobba med service på vaskemaskiner (koffør gjorde eg ikkje det med en gang). Han forteller at det skal gå greit å koble seg rundt bryteren, men for sikkerhets skyld kan eg ringe en annen. Har bare jobba med Bosch og Miele så e ikkje heilt sikker på om det er likens på Whirlpool.
Sjuende. Gjennombruddet er nært. Ringer Eilertsen på tlf 77672805. Det er ikke dørbryteren får eg opplyst, på de der maskinene så har Eilertsen visstnok aldri vært med på å skifte dørbrytere. Alt annet blir slitt ut før den. Får videre fortalt at det som regel er to hovedfeil på disse maskinene. Enten er det at børstene på motoren er utslitt eller at loddingene på kretskortet har begynt å slå sprekker. Begge deler er relativt enkelt å ordne og koster heller ikke skjorta. Ja, og lyset for dørbryteren, det lyser uansett hvilken feil man får (ai-ai-ai, hadde eg visst om den her mannen så hadde eg ringt han med en gang, håper eg ikkje har ødelagt nåkka med mine forsøk på å skru laus dørbryter og manipuleringer med strømmen for å koble den ut).
Åttende. Få lempet maskinen inn i bilen (virkelig godt at vi ikkje hadde råd å kjøpe en Miele i si tid, dem veier ca 20 kg mer) og kjøre til byen men den. Levere hos Eilertsen sånn i halv-ti-ti-tida, be om å få den ferdig i løpet av dagen sia vi har både lang vei og ferger som gjør reisa inn til byen lang og kronglete. Joda, det skal nok gå, får eg til svar.
Ni. Maskinen ferdig allerede klokka halv-ett. Du verden. Det tok kortere tid å reparere maskinen, enn ka eg brukte på å krangle på fruen og konstatere at det virkelig var feil med maskinen. Gitt for pengan, 990 kroner kosta det.
Ti. Sette på en vaskemaskin med klea for å se om den no fungere som den skal. Og det gjør den – forresten utrolig kor mykje rødfarge det kan være i ei bitte lita rød truse som sniker seg med i kvitvasken.
Så, konklusjonen, eller moralen i historien er:
Du trenger ikke bli en ufrivillig handyman. Har du en Whirlpool vaskemaskin og får feil med den etter at alt av garantier er gått ut kan du ringe A.J.EILERTSEN EL.SERVICE på tlf 77672805.
Her fikk eg vår maskin reparert, fikk fortalt at det som regel er to hovedfeil på disse maskinene, og det er at børstene på motoren er utslitt eller at loddingene på kretskortet har begynt å slå sprekker. Begge deler er relativt enkelt å ordne og koster heller ikke skjorta. At lyset for dørbryteren lyser, markerer alle slags feil – dørbryteren på disse maskinene er neste uslitelige.
søndag 13. juni 2010
Nok en trojansk hest.
Frode Nilsen sitt Mars-landingsinnlegg i Nordlys lørdag 12. juni presenterer et besnærende scenario for utvinning av oljen utenfor Lofoten. Nilsen hevder at det ikke vil bli arealkonflikter på havet ved et slikt opplegg.
Det er ikke helt etterrettelig, da seismikkskyting i aller høyeste grad fører til arealkonflikter, og før utvinning i fjellhaller kan starte får vi anta at det må utføres prøveboringer med den konflikt og risiko det innebærer.
Ønsket om ilandføring og arbeidsplasser fra kystbefolkninga sin side, fører til at oljeselskapene og myndighetene kommer med løfter og lovnader som ikke er annet enn trojanske hester.
En feilslått fiskeripolitikk har ført kystkommuner ut i nedgangstider og desillusjonerte ordførere kan egentlig ikke annet enn å tro på de lovnader (trojanerne) myndighetene serverer og setter derfor døra på gløtt. Disse er svært nyttige for oljelobbyen som står klar for å rykke inn med sine styrker.
Vi bor her i nord nær mange rike ressurser og bure leve svært godt. Vi må derfor spørre oss selv om hvorfor vi tror vi skal få så mye mer igjen av oljen enn av fisken.
Tar vi fisken som eksempel, så er det jo politikken som ligger til grunn for ressursfordelingen, som er årsaken til at stadig mer fisk fryses til havs og bearbeides utenlands, slik at kystens befolkning har mindre igjen enn noen sinne.
Dette på tross av at bestandene er historisk gode og ressursen svært tilgjengelig. Selve hovedargumentet i denne fordelingspolitikken er at det er nødvendig for lønnsomhet og rekruttering som vi ikke merker noe til. Er det denne type lønnsomhet vi trenger?
Samme argumentasjon brukes av oljelobbyen for å få ordførere med på laget. Trenger vi virkelig mer av samme politikk?
Vil bare minne om Goliat gav NordNorge 0,36% av anbudene og at Olje- og Energiminister Terje Riis Johansen gav uttrykk for å være svært fornøyd med det. Folk flest skjønner jo hva vi har i vente når 0,36% blir ansett som bra.
Frode Nilsen avgir også et par spark til SV og den politiske venstresiden. Det er noe man er blitt vant til, men for ordens skyld så vil jeg avkrefte at SV noengang har hevdet at man kan overleve på sykkelturisme. Skulle det være en SV'er som har hevdet dette, ber jeg Nilsen sporenstreks sende vedkommende til meg så skal jeg personlig gi en skolering i næringspolitikk.
At det er den politiske venstresida som yter mest motstand mot oljeutvinning i LoVeSe er velkjent, men at motstanden blant kystbefolkninga generelt også er stor, er noe oljelobbyen forsøker å holde skjult.
Oljelobbyen forsøker å fortelle oss at motstanden er et søringsfenomen. Det er heller motsatt. Ideen om oljeboring i Lofoten er kommet sørfra og de sterke oljemiljøene i sør er selve drivkraften i prosessen.
Rogaland Høyre hadde for eksempel åpning av LoVeSe på sitt program til siste valg. Det var neppe for å trekke stemmer i Lofoten!
Og jeg vil minne om at i oljenæringas informasjonsavdelinger er det så skamløst høye lønninger, at der drikker de finere og mer sprudlende saker enn Caffe-latte.
Leonard Nilsen & sønner AS er meg bekjent å være verdens beste tunneldrivere og her i nord kan vi være stolte av å ha en slik bedrift. Frode Nilsen etterspør store prosjekter i nord og det kan jeg stille meg bak.
SV ønsker også store utbygginger i nord og NordNorgebanen er et slikt prosjekt. Dette vil være en skikkelig satsing som vil gagne landsdelen og vil gi nødvendig infrastruktur for produserende næringsliv i generasjoner fremover.
En jernbaneutbygging ville i aller høyeste grad også være interessant for Leonard Nilsen & Sønner. Så, Frode Nilsen.
Dere har kunnskapen og teknologien, og jeg utfordrer dere heller til å øve press på Stoltenberg for å få fortgang i prosessen med oppstart av jernbaneutbygginga i nord, i stedet for å servere nok en trojansk hest til befolkninga i slitne kystkommuner.
Det er ikke helt etterrettelig, da seismikkskyting i aller høyeste grad fører til arealkonflikter, og før utvinning i fjellhaller kan starte får vi anta at det må utføres prøveboringer med den konflikt og risiko det innebærer.
Ønsket om ilandføring og arbeidsplasser fra kystbefolkninga sin side, fører til at oljeselskapene og myndighetene kommer med løfter og lovnader som ikke er annet enn trojanske hester.
En feilslått fiskeripolitikk har ført kystkommuner ut i nedgangstider og desillusjonerte ordførere kan egentlig ikke annet enn å tro på de lovnader (trojanerne) myndighetene serverer og setter derfor døra på gløtt. Disse er svært nyttige for oljelobbyen som står klar for å rykke inn med sine styrker.
Vi bor her i nord nær mange rike ressurser og bure leve svært godt. Vi må derfor spørre oss selv om hvorfor vi tror vi skal få så mye mer igjen av oljen enn av fisken.
Tar vi fisken som eksempel, så er det jo politikken som ligger til grunn for ressursfordelingen, som er årsaken til at stadig mer fisk fryses til havs og bearbeides utenlands, slik at kystens befolkning har mindre igjen enn noen sinne.
Dette på tross av at bestandene er historisk gode og ressursen svært tilgjengelig. Selve hovedargumentet i denne fordelingspolitikken er at det er nødvendig for lønnsomhet og rekruttering som vi ikke merker noe til. Er det denne type lønnsomhet vi trenger?
Samme argumentasjon brukes av oljelobbyen for å få ordførere med på laget. Trenger vi virkelig mer av samme politikk?
Vil bare minne om Goliat gav NordNorge 0,36% av anbudene og at Olje- og Energiminister Terje Riis Johansen gav uttrykk for å være svært fornøyd med det. Folk flest skjønner jo hva vi har i vente når 0,36% blir ansett som bra.
Frode Nilsen avgir også et par spark til SV og den politiske venstresiden. Det er noe man er blitt vant til, men for ordens skyld så vil jeg avkrefte at SV noengang har hevdet at man kan overleve på sykkelturisme. Skulle det være en SV'er som har hevdet dette, ber jeg Nilsen sporenstreks sende vedkommende til meg så skal jeg personlig gi en skolering i næringspolitikk.
At det er den politiske venstresida som yter mest motstand mot oljeutvinning i LoVeSe er velkjent, men at motstanden blant kystbefolkninga generelt også er stor, er noe oljelobbyen forsøker å holde skjult.
Oljelobbyen forsøker å fortelle oss at motstanden er et søringsfenomen. Det er heller motsatt. Ideen om oljeboring i Lofoten er kommet sørfra og de sterke oljemiljøene i sør er selve drivkraften i prosessen.
Rogaland Høyre hadde for eksempel åpning av LoVeSe på sitt program til siste valg. Det var neppe for å trekke stemmer i Lofoten!
Og jeg vil minne om at i oljenæringas informasjonsavdelinger er det så skamløst høye lønninger, at der drikker de finere og mer sprudlende saker enn Caffe-latte.
Leonard Nilsen & sønner AS er meg bekjent å være verdens beste tunneldrivere og her i nord kan vi være stolte av å ha en slik bedrift. Frode Nilsen etterspør store prosjekter i nord og det kan jeg stille meg bak.
SV ønsker også store utbygginger i nord og NordNorgebanen er et slikt prosjekt. Dette vil være en skikkelig satsing som vil gagne landsdelen og vil gi nødvendig infrastruktur for produserende næringsliv i generasjoner fremover.
En jernbaneutbygging ville i aller høyeste grad også være interessant for Leonard Nilsen & Sønner. Så, Frode Nilsen.
Dere har kunnskapen og teknologien, og jeg utfordrer dere heller til å øve press på Stoltenberg for å få fortgang i prosessen med oppstart av jernbaneutbygginga i nord, i stedet for å servere nok en trojansk hest til befolkninga i slitne kystkommuner.
fredag 16. april 2010
SV krever varig bruk av LoVeSe.
På tirsdag kom lekkasjen om at sild ikke ble nevneverdig belastet av eventuelle oljeutslipp i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Da lo jeg. Det skulle helst bare mangle, all den tid silda gyter på Mørekysten.
Det er nesten som at man får lyst å tilføye at elefanter og apekatter heller ikke blir nevneverdig belastet av slike utslipp.
At oljelobbyen, OLF, Konkraft og Statoil sørger for lekkasjer av selvfølgeligheter, viser hvor desperat de er.
Som alle vet er det skreien som kommer inn til og gyter i Lofoten. Torsdag kom rapporten som nok en gang kunne fortelle oljelobbyen akkurat det, og beskrev risikoen med petroleumsvirksomhet i LoVeSe.
LoVeSe er det absolutt mest sårbare vi har. I oljesammenheng er det et lite område, mest for et frimerke å regne, dertil er verdiene av petroleumsressursene små ca 5-600 mrd.
Dette tilsvarer ikke mere enn 12-15 års eksportverdi (ca 45 mrd) fra fiskerinæringa.
Oljeutvinning her vil garantert gi norsk fisk et alvorlig imageproblem. Bildet av Lofotfjell, fisk og oljeplattformer vil utvilsomt bli rått utnyttet av europeisk kjøttindustri for å ta markedsandeler fra norske fisk. Dette er noe vi kjenner til fra tidligere «skandaler» i fiskerinæringa.
Hvis LoVeSe ikke kan skjermes for oljeutvinning, og forbeholdes varig bruk til fiskeri og matproduksjon, så er det vanskelig å se at dette hensynet noe sted skal får gjennomslag.
OLF, Konkraft og Statoil burde i så fall være ærlige nok og si at de rett og slett ikke bryr seg om de negative konsekvensene.
At de ikke bryr seg om risikoen de fornybare ressursene utsettes for, at de ikke bryr seg om de næringsdrivende fiskerne og oppdrettere som allerede bruker området til verdiskapning - og at de ikke bryr seg om at oljevirksomhet setter ryktet og verdien til Norges nest største eksportnæring på spill.
Da lo jeg. Det skulle helst bare mangle, all den tid silda gyter på Mørekysten.
Det er nesten som at man får lyst å tilføye at elefanter og apekatter heller ikke blir nevneverdig belastet av slike utslipp.
At oljelobbyen, OLF, Konkraft og Statoil sørger for lekkasjer av selvfølgeligheter, viser hvor desperat de er.
Som alle vet er det skreien som kommer inn til og gyter i Lofoten. Torsdag kom rapporten som nok en gang kunne fortelle oljelobbyen akkurat det, og beskrev risikoen med petroleumsvirksomhet i LoVeSe.
LoVeSe er det absolutt mest sårbare vi har. I oljesammenheng er det et lite område, mest for et frimerke å regne, dertil er verdiene av petroleumsressursene små ca 5-600 mrd.
Dette tilsvarer ikke mere enn 12-15 års eksportverdi (ca 45 mrd) fra fiskerinæringa.
Oljeutvinning her vil garantert gi norsk fisk et alvorlig imageproblem. Bildet av Lofotfjell, fisk og oljeplattformer vil utvilsomt bli rått utnyttet av europeisk kjøttindustri for å ta markedsandeler fra norske fisk. Dette er noe vi kjenner til fra tidligere «skandaler» i fiskerinæringa.
Hvis LoVeSe ikke kan skjermes for oljeutvinning, og forbeholdes varig bruk til fiskeri og matproduksjon, så er det vanskelig å se at dette hensynet noe sted skal får gjennomslag.
OLF, Konkraft og Statoil burde i så fall være ærlige nok og si at de rett og slett ikke bryr seg om de negative konsekvensene.
At de ikke bryr seg om risikoen de fornybare ressursene utsettes for, at de ikke bryr seg om de næringsdrivende fiskerne og oppdrettere som allerede bruker området til verdiskapning - og at de ikke bryr seg om at oljevirksomhet setter ryktet og verdien til Norges nest største eksportnæring på spill.
lørdag 3. april 2010
Mobbing av hvem?
Leder i Karlsøy Frp, Jostein Rikardsen mener valgkampen i Karlsøy er igang etter at det i menigheten er startet en underskriftskampanje med ønske om at sogneprest Bjørn Lian trekker seg fra sin stilling.
Inntil Frp's innlegg har vel alle betraktet dette som et anliggende mellom sognepresten og menigheten.
Karlsøy Frp konkluderer med at både Frp og sogneprest Bjørn Lian nå vil få større oppslutning etter dette. Leder Jostein Rikardsen bekrefter således det sogneprest Bjørn Lian stadig benekter, at partipolitikk og presterollen blandes.
Det er da på tide å spørre om det er presten som stiller seg bak Frp's uttalelser eller Frp som stiller seg bak prestens uttalelser.
Uttalelser som sammenligner lovlige, (men omstridte) tema som ekteskapsloven og abort med det verste vi vet; mishandling, overgrep og mord av barn. For, det kan ikke være tvil om at hvis man mener at abort er mord, så mener man også at de som har tatt abort er mordere.
Det er også vanskelig å se at sognepresten i sin maktposisjon blir mobbet. En kjent Frp-strategi er å unngå debatt i vanskelige saker ved å stille seg og sine i en offerrolle for å få sympati. Bakgrunnen for kampanjen for å få sognepresten til å trekke seg er kjent, men det vil ikke Frp diskutere.
For alle andre er det vel ingen grunn å undres over at det oppfattes som problematisk å ha en prest, som mener at deler av befolkningen er mordere og overgripere. Det kan ikke kalles mobbing å be om at en slik prest trekker seg fra stillingen, uansett partitilhørighet.
Min, og forhåpentligvis de flestes støtte og sympati, ligger hos dem som direkte eller indirekte blir rammet av uttalelser som fremstiller dem som overgripere og mordere. Disse har hatt tunge stunder nok fra før, og trenger absolutt ikke bli belastet ytterligere.
Inntil Frp's innlegg har vel alle betraktet dette som et anliggende mellom sognepresten og menigheten.
Karlsøy Frp konkluderer med at både Frp og sogneprest Bjørn Lian nå vil få større oppslutning etter dette. Leder Jostein Rikardsen bekrefter således det sogneprest Bjørn Lian stadig benekter, at partipolitikk og presterollen blandes.
Det er da på tide å spørre om det er presten som stiller seg bak Frp's uttalelser eller Frp som stiller seg bak prestens uttalelser.
Uttalelser som sammenligner lovlige, (men omstridte) tema som ekteskapsloven og abort med det verste vi vet; mishandling, overgrep og mord av barn. For, det kan ikke være tvil om at hvis man mener at abort er mord, så mener man også at de som har tatt abort er mordere.
Det er også vanskelig å se at sognepresten i sin maktposisjon blir mobbet. En kjent Frp-strategi er å unngå debatt i vanskelige saker ved å stille seg og sine i en offerrolle for å få sympati. Bakgrunnen for kampanjen for å få sognepresten til å trekke seg er kjent, men det vil ikke Frp diskutere.
For alle andre er det vel ingen grunn å undres over at det oppfattes som problematisk å ha en prest, som mener at deler av befolkningen er mordere og overgripere. Det kan ikke kalles mobbing å be om at en slik prest trekker seg fra stillingen, uansett partitilhørighet.
Min, og forhåpentligvis de flestes støtte og sympati, ligger hos dem som direkte eller indirekte blir rammet av uttalelser som fremstiller dem som overgripere og mordere. Disse har hatt tunge stunder nok fra før, og trenger absolutt ikke bli belastet ytterligere.
tirsdag 23. mars 2010
Siste juridiske flaskehals.
Mange undres vel hvorfor oljemotstanderne går i mot en konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja. Konsekvensutredning høres både kunnskapssøkende, klargjørende og trygt ut. Ren refleks skulle tilsi at det er et godt tiltak.
Kunnskapen en slik utredning vil gi er imidlertid bare en av egenskapene ved den. Denne kunnskapen er forsåvidt kjent, og kan samles, kompletteres og utredes på annet vis.
En annen egenskap ved en utredning som ikke nevnes av oljeforkjemperne, er at en konsekvensutredning etter petroleumsloven som det her er snakk om, er den siste juridiske flaskehalsen for åpning av oljefeltene i nord.
Det vil si at uansett hva en utredning konkluderer med, så vil det ikke være til hinder for åpning av oljeutvinning.
Igangsettes konsekvensutredningen kan man konkludere på samme måte som en jublende fylkesrådsleder i Nordland, Odd Eriksen «Det blir oljeutvinning i Lofoten» etter at Ap's landmøte 2009 gikk inn for å avvente forvaltningsplan før de tar stilling til saken.
Det er altså selve konsekvensutredningen og ikke konklusjonene i den, som oljeforkjemperne trenger.
Derfor vil jeg oppfordre «tvilerne» i oljesaken til å ta stilling mot en konsekvensutredning. Nødvendig kunnskap kan innhentes uten å sette døra vid åpen.
Sier man ja til en konsekvensutredning, så sier man også ja til å fjerne det siste juridiske hinder for åpning av oljeutvinning i nord.
Kunnskapen en slik utredning vil gi er imidlertid bare en av egenskapene ved den. Denne kunnskapen er forsåvidt kjent, og kan samles, kompletteres og utredes på annet vis.
En annen egenskap ved en utredning som ikke nevnes av oljeforkjemperne, er at en konsekvensutredning etter petroleumsloven som det her er snakk om, er den siste juridiske flaskehalsen for åpning av oljefeltene i nord.
Det vil si at uansett hva en utredning konkluderer med, så vil det ikke være til hinder for åpning av oljeutvinning.
Igangsettes konsekvensutredningen kan man konkludere på samme måte som en jublende fylkesrådsleder i Nordland, Odd Eriksen «Det blir oljeutvinning i Lofoten» etter at Ap's landmøte 2009 gikk inn for å avvente forvaltningsplan før de tar stilling til saken.
Det er altså selve konsekvensutredningen og ikke konklusjonene i den, som oljeforkjemperne trenger.
Derfor vil jeg oppfordre «tvilerne» i oljesaken til å ta stilling mot en konsekvensutredning. Nødvendig kunnskap kan innhentes uten å sette døra vid åpen.
Sier man ja til en konsekvensutredning, så sier man også ja til å fjerne det siste juridiske hinder for åpning av oljeutvinning i nord.
søndag 14. mars 2010
Nyutdannet - Kom og bli kvitt studielånet!
Nå skal virkemiddelordninga for Nord-Troms og Finnmark feire 25 års jubileum. Festen i Alta med ordførere og rådmenn og ministre og sekretærer betyr lite og ingenting for meg.
Det er selve ordninga som betyr mye for meg.
Personlig nyter jeg godt av ordningen ved mindre skatt og ettergivelse på studielånet. Dette er en del av ordningen som virker målrettet. Dette er beløp som kommunene ikke «tuller bort» for deg.
For ettergivelsen på studielånet er noe som virkelig merkes. Hver år, så lenge jeg bor og jobber her, så får jeg ettergitt 25.000 kroner på mitt studielån.
Dette tilsvare en lønn på ca 40.000 kroner hvis jeg jobbet andre steder.
Terminbeløpet på studielån mitt falt nå etter behandling og innvilgelse av søknaden om ettergivelse, fra 7301 kroner til 730 kroner, hvilket tilsvarer 2200 kroner mindre i faste månedlige utgifter.
På de 10 årene siden jeg var ferdig utdannet Fiskerikandidat har jeg fått ettergitt 216.000 kroner gjennom denne ordningen (16.500 fra 2000-2003). Man kan da ikke si annet enn at ordningen er veldig god.
For å markedsføre virkemiddelkommunene ovenfor folk med høyere utdannelse, så er dette noe som ikke kan gjentas for ofte:
25.000 årlig - 100.000 på fire år.
Forsøk å finne enklere måter å spare 100.000 kroner på fire år.
Ettergivelse på studielånet er ei av de ordningen som virkelig har betydning for folks personlige økonomi.
Som nyutdannet med stort studielån og på tur ut i jobb, er det å bosette seg i en kommune innenfor virkemiddelordningen en svært lønnsom mulighet alle burde vurdere.
Så, velkommen til alle som har vært i byen å kostet på hauet!
Det er selve ordninga som betyr mye for meg.
Personlig nyter jeg godt av ordningen ved mindre skatt og ettergivelse på studielånet. Dette er en del av ordningen som virker målrettet. Dette er beløp som kommunene ikke «tuller bort» for deg.
For ettergivelsen på studielånet er noe som virkelig merkes. Hver år, så lenge jeg bor og jobber her, så får jeg ettergitt 25.000 kroner på mitt studielån.
Dette tilsvare en lønn på ca 40.000 kroner hvis jeg jobbet andre steder.
Terminbeløpet på studielån mitt falt nå etter behandling og innvilgelse av søknaden om ettergivelse, fra 7301 kroner til 730 kroner, hvilket tilsvarer 2200 kroner mindre i faste månedlige utgifter.
På de 10 årene siden jeg var ferdig utdannet Fiskerikandidat har jeg fått ettergitt 216.000 kroner gjennom denne ordningen (16.500 fra 2000-2003). Man kan da ikke si annet enn at ordningen er veldig god.
For å markedsføre virkemiddelkommunene ovenfor folk med høyere utdannelse, så er dette noe som ikke kan gjentas for ofte:
25.000 årlig - 100.000 på fire år.
Forsøk å finne enklere måter å spare 100.000 kroner på fire år.
Ettergivelse på studielånet er ei av de ordningen som virkelig har betydning for folks personlige økonomi.
Som nyutdannet med stort studielån og på tur ut i jobb, er det å bosette seg i en kommune innenfor virkemiddelordningen en svært lønnsom mulighet alle burde vurdere.
Så, velkommen til alle som har vært i byen å kostet på hauet!
fredag 5. mars 2010
Latskap, igjen!
Jeg blir mektig provosert når det nok en gang blir påstått at nordlendinger generelt og finnmarkinger spesielt er late.
Jan Vea peker i sin bok på at forskjellig kulturer grunnet ulikt ressursgrunnlag gir ulikt handlingsmønster. Oppsummert at finnmarkingenes jevne og rike tilgang på ressurser gjorde folk makelige og lite omstillingsdyktige, mens vestlendingene som levde i konstant krise med omstillinger ble flittigere.
For å underbygge dette vises det til hvordan samfunnene reagerte ulikt på resurskriser, sånn som i 1990 da torskefiskeriene ble forhindret og folk her nord «ropte» på staten.
Ettertiden har vist at det ikke var fiskeriene som sviktet, men forvaltninga. Tilgjengeligheten på torsk var svært god, men det var ikke lov å fiske den. Avskjært fra å drive sin næring satt folk på land i torskeavhengige samfunn, og visste at havfiskeflåten låg ute i havet og tok store fangster.
Å bruke dette som grunnlag for å antyde at folk er late blir helt feil. At man da også «ropte» på staten, som forårsaket krisa er vel heller ikke merkelig.
Veas konklusjon om manglende evne til omstilling må også motsies. Det kan hverken skyldes latskap eller manglende evne til omstilling at folk har flyttet sørover og til Sverige og til hvorsomhelst for å finne jobb.
Å bryte opp fra sitt hjem og flytte med familien kan ikke være annet enn en stor omstilling. Siden 1950-tallet har tusener på tusener av nordlendinger gått inn i de store industrivirksomhetene både på østlandet og på vestlandet. Senere, og nettopp på begynnelsen av 90-tallet, drev den samme påståtte latskapen og manglende omstillingsevnen en ny bølge folk til Sverige hvor de tok jobb som buss- og taxisjåfører, i bilindustrien og på Abba i kaviarproduksjon.
Den siste litt større omstillingsprosess fant sted under de store byggeprosjektene på Østlandet med hovedflyplass på Gardermoen og Operaen som trakk mye god arbeidskraft ut av landsdelen.
Mye kan sies om folk nordfra, og vi har våre særegenheter, men at vi er late og lite omstillingsdyktige, det syns jeg ikke at vi uten videre kan godta.
Jan Vea peker i sin bok på at forskjellig kulturer grunnet ulikt ressursgrunnlag gir ulikt handlingsmønster. Oppsummert at finnmarkingenes jevne og rike tilgang på ressurser gjorde folk makelige og lite omstillingsdyktige, mens vestlendingene som levde i konstant krise med omstillinger ble flittigere.
For å underbygge dette vises det til hvordan samfunnene reagerte ulikt på resurskriser, sånn som i 1990 da torskefiskeriene ble forhindret og folk her nord «ropte» på staten.
Ettertiden har vist at det ikke var fiskeriene som sviktet, men forvaltninga. Tilgjengeligheten på torsk var svært god, men det var ikke lov å fiske den. Avskjært fra å drive sin næring satt folk på land i torskeavhengige samfunn, og visste at havfiskeflåten låg ute i havet og tok store fangster.
Å bruke dette som grunnlag for å antyde at folk er late blir helt feil. At man da også «ropte» på staten, som forårsaket krisa er vel heller ikke merkelig.
Veas konklusjon om manglende evne til omstilling må også motsies. Det kan hverken skyldes latskap eller manglende evne til omstilling at folk har flyttet sørover og til Sverige og til hvorsomhelst for å finne jobb.
Å bryte opp fra sitt hjem og flytte med familien kan ikke være annet enn en stor omstilling. Siden 1950-tallet har tusener på tusener av nordlendinger gått inn i de store industrivirksomhetene både på østlandet og på vestlandet. Senere, og nettopp på begynnelsen av 90-tallet, drev den samme påståtte latskapen og manglende omstillingsevnen en ny bølge folk til Sverige hvor de tok jobb som buss- og taxisjåfører, i bilindustrien og på Abba i kaviarproduksjon.
Den siste litt større omstillingsprosess fant sted under de store byggeprosjektene på Østlandet med hovedflyplass på Gardermoen og Operaen som trakk mye god arbeidskraft ut av landsdelen.
Mye kan sies om folk nordfra, og vi har våre særegenheter, men at vi er late og lite omstillingsdyktige, det syns jeg ikke at vi uten videre kan godta.
torsdag 25. februar 2010
Desentralisert
Når man bor usentralt, enten det er Husøya – sett fra Finnsnes, Finnsnes – sett fra Tromsø, eller Tromsø – sett fra Oslo, så får man det sentralmakta kaller desentraliserte offentlige tjenester.
Altså tjenester storsamfunnet egentlig ikke vil gi på slike steder, men som av godhjertede politikere blir tatt ut av sitt naturlige element (sentrum) og desentralisert.
Man skal altså være evig takknemlig for at det finnes grunnskoler og legekontor, videregående og sykestuer, høyskole, universitet og sykehus. Alt sammen desentralisert, som en gave, en ekstrainnsats fra de som er litt større i fellesskapet.
Ser man derimot på det som en naturlig ting å ha gode utdanningsmuligheter og helsetjenester, i den levende bygda, det kommunesentret, eller den byen man bor i, mener «de sentrale» at man er utakknemlig og storforlangende, og at man må skjønne at dette er egentlig rent for meget.
Og skal noe legges ned, så får man værsågod være glad for at det ikke er gjort for lenge siden. For nå er det slutt, nå skal det effektiviseres og spares, «vi» må gå med overskudd, og «du» skal betale.
For SV handler det om å gi et tilbud til folk der de er. Der de bor og vil være. Det er også samfunnets tilbakebetaling for de verdier som skapes i fiskevær, jordbruksbygder og industrisamfunn utover i landet.
Denne stedsavhengige og arbeidsintensive verdiskapinga lar seg ikke sentralisere inn til steder som Finnsnes, Tromsø eller Oslo.
Derfor kjemper Troms SV blant annet for at truede skoler skal overleve og videregående bestå, - og for at vi skal få et forskningskip til Tromsø.
Altså tjenester storsamfunnet egentlig ikke vil gi på slike steder, men som av godhjertede politikere blir tatt ut av sitt naturlige element (sentrum) og desentralisert.
Man skal altså være evig takknemlig for at det finnes grunnskoler og legekontor, videregående og sykestuer, høyskole, universitet og sykehus. Alt sammen desentralisert, som en gave, en ekstrainnsats fra de som er litt større i fellesskapet.
Ser man derimot på det som en naturlig ting å ha gode utdanningsmuligheter og helsetjenester, i den levende bygda, det kommunesentret, eller den byen man bor i, mener «de sentrale» at man er utakknemlig og storforlangende, og at man må skjønne at dette er egentlig rent for meget.
Og skal noe legges ned, så får man værsågod være glad for at det ikke er gjort for lenge siden. For nå er det slutt, nå skal det effektiviseres og spares, «vi» må gå med overskudd, og «du» skal betale.
For SV handler det om å gi et tilbud til folk der de er. Der de bor og vil være. Det er også samfunnets tilbakebetaling for de verdier som skapes i fiskevær, jordbruksbygder og industrisamfunn utover i landet.
Denne stedsavhengige og arbeidsintensive verdiskapinga lar seg ikke sentralisere inn til steder som Finnsnes, Tromsø eller Oslo.
Derfor kjemper Troms SV blant annet for at truede skoler skal overleve og videregående bestå, - og for at vi skal få et forskningskip til Tromsø.
onsdag 17. februar 2010
Karlsøy kommune blir vel værende der den er, men slik som budsjett og økonomiplan for 2010-2013 ble vedtatt, kan man bli fristet til å tro at de fleste som sitter i kommunestyret, ikke har tenkt å bli værende noe særlig lenge.
Iallefall burde alle ha en exit-strategi, for å slippe å ta belastningen med økonomien i fremtidens Karlsøy. Resultatet av budsjettmøtet ble som jeg fryktet og gav uttrykk for i forkant av møtet. Store låneopptak (21 mill) skal betales med teoretiske ekstrainntekter (4 mill ekstra fra 2011).
Slik som det ble stemt, og bestemt, så ser det altså ikke ut til at representantene har tenkt på å bli gamle her i kommunen, og iallefall ikke pleietrengende. Og penger til drift av skoler og barnehager, det kan det iallefall bli smått med. Nei – pengene skal bindes opp til betaling av enda mer renter og avdrag.
Ikke kan jeg fremheve meg selv og si at jeg gjorde noen bedre jobb enn resten av kommunestyret heller. For deg gjorde jeg ikke. Jeg stemte i lag med de andre. Ikke hadde det vel gjort inntrykk på noen om jeg stemte i mot.
Jeg både tror og håper at flere enn meg er lite fornøyd med resultatet. Til det må det sies at grunnlaget for å gjøre en god jobb ikke var det beste. Sakspapirene var rotete og vanskelig å forstå, og utredninger i forbindelse med flere tiltak og investeringer var fraværende.
Et hederlig unntak var helse- og sosialsjef Alf Lorensens utredninger. Resultatet kan uansett vanskelig blir bedre enn det ledelsen, ordfører Bent Gabrielsen (Ap) og rådmann Jan Hugo Sørensen, legger opp til. Slik er det i de aller fleste organisasjoner, så også Karlsøy kommune.
På møtet skjedde merkelige ting. Underskudd som ikke var blitt oppdaget tidligere måtte dekkes inn. Kutt i KO med 600.000 i 2010 på tross av at kultur- og oppvekstsjef Arnulf Ingerøyen kunne opplyse at det for året 2009 allerede lå an til underskudd på mellom 4-800.000.
Samtidig økte de folkevalgtes godtgjørelser, og ordførerlønna har nå økt med 125.000 på tre år (lurer på hvor stor økning sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpene har fått). Karlsøy kommunestyre «vedtok» også å øke statens overføringer med 4 millioner fra 2011 og at Troms fylkeskommune dekker 4,6 millioner av investering i skredsikring.
Så kan man spørre hvorfor jeg skriver dette. Det kan vel neppe tjene kommunestyrets medlemmer inkludert undertegnede eller kommunens anseelse forøvrig. Beklageligvis så er det realiteter som uansett vil komme for en dag. Jeg skriver for å opplyse og for å få igang en debatt om hvilken retning Karlsøy kommune skal ta.
Uten opplysninger om hva som skjer i Karlsøy, så får man heller ingen debatt. Og det har vært påfallende stille i lengre tid.
Iallefall burde alle ha en exit-strategi, for å slippe å ta belastningen med økonomien i fremtidens Karlsøy. Resultatet av budsjettmøtet ble som jeg fryktet og gav uttrykk for i forkant av møtet. Store låneopptak (21 mill) skal betales med teoretiske ekstrainntekter (4 mill ekstra fra 2011).
Slik som det ble stemt, og bestemt, så ser det altså ikke ut til at representantene har tenkt på å bli gamle her i kommunen, og iallefall ikke pleietrengende. Og penger til drift av skoler og barnehager, det kan det iallefall bli smått med. Nei – pengene skal bindes opp til betaling av enda mer renter og avdrag.
Ikke kan jeg fremheve meg selv og si at jeg gjorde noen bedre jobb enn resten av kommunestyret heller. For deg gjorde jeg ikke. Jeg stemte i lag med de andre. Ikke hadde det vel gjort inntrykk på noen om jeg stemte i mot.
Jeg både tror og håper at flere enn meg er lite fornøyd med resultatet. Til det må det sies at grunnlaget for å gjøre en god jobb ikke var det beste. Sakspapirene var rotete og vanskelig å forstå, og utredninger i forbindelse med flere tiltak og investeringer var fraværende.
Et hederlig unntak var helse- og sosialsjef Alf Lorensens utredninger. Resultatet kan uansett vanskelig blir bedre enn det ledelsen, ordfører Bent Gabrielsen (Ap) og rådmann Jan Hugo Sørensen, legger opp til. Slik er det i de aller fleste organisasjoner, så også Karlsøy kommune.
På møtet skjedde merkelige ting. Underskudd som ikke var blitt oppdaget tidligere måtte dekkes inn. Kutt i KO med 600.000 i 2010 på tross av at kultur- og oppvekstsjef Arnulf Ingerøyen kunne opplyse at det for året 2009 allerede lå an til underskudd på mellom 4-800.000.
Samtidig økte de folkevalgtes godtgjørelser, og ordførerlønna har nå økt med 125.000 på tre år (lurer på hvor stor økning sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpene har fått). Karlsøy kommunestyre «vedtok» også å øke statens overføringer med 4 millioner fra 2011 og at Troms fylkeskommune dekker 4,6 millioner av investering i skredsikring.
Så kan man spørre hvorfor jeg skriver dette. Det kan vel neppe tjene kommunestyrets medlemmer inkludert undertegnede eller kommunens anseelse forøvrig. Beklageligvis så er det realiteter som uansett vil komme for en dag. Jeg skriver for å opplyse og for å få igang en debatt om hvilken retning Karlsøy kommune skal ta.
Uten opplysninger om hva som skjer i Karlsøy, så får man heller ingen debatt. Og det har vært påfallende stille i lengre tid.
fredag 29. januar 2010
Svarbrev fra fiskeriministeren.
Jeg skrev brev til Fiskeriministeren for noen uker siden. I dag fikk jeg svar.
Svaret var ganske skuffende, men forsåvidt ikke uventa og helt i tråd med det NRK og Fiskeribladet i dag melder om.
I brevet ba jeg hovedsaklig om at det ble opprettet en ordning med mulighet for den torskeavhengige flåten å ta opp avdragsfrie likviditetslån, for å avhjelpe dette året som ikke akkurat kommer til å bli særlig bedre enn det forrige.
Svaret begynner med på påpeke at både Statsråden og hennes forgjenger har viet de forhold jeg tar opp i brevet stor oppmerksomhet.
Deretter at regjeringa har tatt grep mot finanskrisa siden høsten 2008 og at fiskerinæringa er tilbudt ordninger som er mer omfattende enn norsk næringsliv generelt.
Så beskrives en mild optimisme med at markeder har stabilisert seg, og noen steder endatil viser svak oppgang, samt at «Relativt romslige kvoter for flere viktige fiskeslag kan delvis kompensere for prisnedgangen, gitt at man har anledning til å legge ned en innsats ut over det som tidligere var nødvendig».
Alt det som Statsråden opplyser om er jo rett. Men det løser allikevel ingen problem for de som trenger et likviditetslån for å komme over kneika.
Det fins mange flinke folk som har stor tro på ei god framtid på kysten som torskeavhengige kystfiskere, men som kanskje må ut av næringa på grunn av dagens situasjon. Det vil være et tap for kystsamfunnene spesielt og for norsk fiskerinæring generelt.
Brevet fortsetter med å poengtere at det har «vært særlig oppmerksomhet knyttet til den kystnære flåten» i og med at det har vært en rettesnor for regjeringen at fisket i 2010 skal bli avviklet på så normal måte som mulig og at det har vært fokusert på tiltak for å trygge avsetningsmulighetene.
Jo,takk. Det er allikevel fiskerne som sitter igjen med regninga. Industrien tok ikke i på likviditetsordninga de ble tilbudt. Grunnen til dette må jo være at problemet er sendt et hakk ned i næringskjeden – til fiskerne. Men Statsråden syns ikke fiskerne skal ha samme mulighet som industrien til å oppta nødvendige kreditter inntil tingene retter på seg.
Videre påpekes det at både regjering og storting har behandlet og vedtatt en likviditetsordning på 250 millioner og at staten ikke har anledning til å innvilge avdragsfrie lån.
Og som om man ikke vet det, så fortelles det at det er naturlig å drøfte likviditetsproblemer med sin bankforbindelse, og at de med lån i Innovasjon Norge kan få både endrede lånebetingelser, avdragsutsettelse og renteutsettelse.
Brevet avsluttes med å fortelle at dem berømte «verktøykassa» er tom og at det blir ingen spøk framover.
«For å bistå næringen har regjeringen utnyttet det tilgjengelige handlingsrommet statstøtteregelverket åpner for. Utviklingen de nærmeste månedene vil bli både krevende og avgjørende for mange».
Det er mulig at Statsråden mener de i den torskeavhengige flåten som nå er i vansker, bare får ta det som det kommer.
Man kan på det nærmeste konkludere med at regjeringa nå satser på at de som overlever er verdige et liv som fiskere, mens de som går dukken, får finne seg annet å gjøre.
Paradokset her er at, mens yngre fiskere som har satset millioner må forlate næringa med store tap, så vil fiskere som er oppi årene og gjeldfri bli sittende igjen og får med seg den oppturen som vil komme.
Jeg kan bare se et mulig argument for å ikke iverksette ei ordning med likviditetslån. Det er at fremtidsutsiktene for denne delen av næringa er regnet å være så dårlige, at det vil være bortkasta å hjelpe aktørene over kneika.
Det igjen må bety, at regjeringens politikk om en differensiert flåte, ikke omfatter den torskavhengige flåten slik den er i dag, hvor en stor del fortsatt har en dynamisk «blandet fisker- og husholdningsøkonomi» og ikke en blind investeringsøkonomi som vi kjenner fra oppdrett, havfiskeflåten og den større kystflåten.
Svaret var ganske skuffende, men forsåvidt ikke uventa og helt i tråd med det NRK og Fiskeribladet i dag melder om.
I brevet ba jeg hovedsaklig om at det ble opprettet en ordning med mulighet for den torskeavhengige flåten å ta opp avdragsfrie likviditetslån, for å avhjelpe dette året som ikke akkurat kommer til å bli særlig bedre enn det forrige.
Svaret begynner med på påpeke at både Statsråden og hennes forgjenger har viet de forhold jeg tar opp i brevet stor oppmerksomhet.
Deretter at regjeringa har tatt grep mot finanskrisa siden høsten 2008 og at fiskerinæringa er tilbudt ordninger som er mer omfattende enn norsk næringsliv generelt.
Så beskrives en mild optimisme med at markeder har stabilisert seg, og noen steder endatil viser svak oppgang, samt at «Relativt romslige kvoter for flere viktige fiskeslag kan delvis kompensere for prisnedgangen, gitt at man har anledning til å legge ned en innsats ut over det som tidligere var nødvendig».
Alt det som Statsråden opplyser om er jo rett. Men det løser allikevel ingen problem for de som trenger et likviditetslån for å komme over kneika.
Det fins mange flinke folk som har stor tro på ei god framtid på kysten som torskeavhengige kystfiskere, men som kanskje må ut av næringa på grunn av dagens situasjon. Det vil være et tap for kystsamfunnene spesielt og for norsk fiskerinæring generelt.
Brevet fortsetter med å poengtere at det har «vært særlig oppmerksomhet knyttet til den kystnære flåten» i og med at det har vært en rettesnor for regjeringen at fisket i 2010 skal bli avviklet på så normal måte som mulig og at det har vært fokusert på tiltak for å trygge avsetningsmulighetene.
Jo,takk. Det er allikevel fiskerne som sitter igjen med regninga. Industrien tok ikke i på likviditetsordninga de ble tilbudt. Grunnen til dette må jo være at problemet er sendt et hakk ned i næringskjeden – til fiskerne. Men Statsråden syns ikke fiskerne skal ha samme mulighet som industrien til å oppta nødvendige kreditter inntil tingene retter på seg.
Videre påpekes det at både regjering og storting har behandlet og vedtatt en likviditetsordning på 250 millioner og at staten ikke har anledning til å innvilge avdragsfrie lån.
Og som om man ikke vet det, så fortelles det at det er naturlig å drøfte likviditetsproblemer med sin bankforbindelse, og at de med lån i Innovasjon Norge kan få både endrede lånebetingelser, avdragsutsettelse og renteutsettelse.
Brevet avsluttes med å fortelle at dem berømte «verktøykassa» er tom og at det blir ingen spøk framover.
«For å bistå næringen har regjeringen utnyttet det tilgjengelige handlingsrommet statstøtteregelverket åpner for. Utviklingen de nærmeste månedene vil bli både krevende og avgjørende for mange».
Det er mulig at Statsråden mener de i den torskeavhengige flåten som nå er i vansker, bare får ta det som det kommer.
Man kan på det nærmeste konkludere med at regjeringa nå satser på at de som overlever er verdige et liv som fiskere, mens de som går dukken, får finne seg annet å gjøre.
Paradokset her er at, mens yngre fiskere som har satset millioner må forlate næringa med store tap, så vil fiskere som er oppi årene og gjeldfri bli sittende igjen og får med seg den oppturen som vil komme.
Jeg kan bare se et mulig argument for å ikke iverksette ei ordning med likviditetslån. Det er at fremtidsutsiktene for denne delen av næringa er regnet å være så dårlige, at det vil være bortkasta å hjelpe aktørene over kneika.
Det igjen må bety, at regjeringens politikk om en differensiert flåte, ikke omfatter den torskavhengige flåten slik den er i dag, hvor en stor del fortsatt har en dynamisk «blandet fisker- og husholdningsøkonomi» og ikke en blind investeringsøkonomi som vi kjenner fra oppdrett, havfiskeflåten og den større kystflåten.
onsdag 27. januar 2010
Dialogmøte og Formannskapmøte i Torsvåg.
Saken:
Torsvåg Havfiske søker om tilskudd til å fordype med sprenging et område i Torsvåg havn for så å legge ut flytebrygger i et omstridt område i Torsvåg havn. Rådmannens innstilling går på å innvilge 100.000 i lån til prosjektet, med forutsetning om at nødvendige tillatelser blir gitt.
Formannskapsmøtet:
På møtet ble det presisert at tillatelse til tiltak i havna blir gitt av Kystverket etter at saken har vært på høring hos fiskerne. Dette da Torsvåg er ei statlig fiskerihavn og forvaltes under Havne- og farvannslovens bestemmelser.
Er fiskerne negative til et tiltak, så vil en søknad bli avslått. På forhånd har fiskerne gitt uttrykk for at de vil stille seg negative til foreslåtte prosjekt, da fiskerinæringa har bruk for området til egen drift.
Karlsøy formannskap vedtok å støtte med lån, et prosjekt de vet at Kystverket ikke kan gi tillatelse til. Et punkt i vedtaket forutsetter at de nødvendige tillatelser blir gitt. Dermed har Karlsøy Formannskap vedtatt et vedtak som faller på sine egne forutsetninger.
Til formannskapet forsvar (av et merkelig vedtak) kan man si at det i administrasjonens utredning ikke er gitt noen slags vurdering av om prosjektet er realiserbart.
På tross av at administrasjonen kjenner godt til konflikten, lovverk og saksgang, så fremgår det ikke av sakspapirene om saksbehandler, for å vurdere realismen i prosjektet, har kontaktet fiskerne eller Kystverket.
Flertallet i formannskapet bestående av et stadig tettere Ap (Bent Gabrielsen, Elisabeth Johansen og Helene Kongsli) og Frp (Frank Pettersen og Jostein Rikardsen) stemte ned et forslag fra Gunn Hansen (Kp) som var et reelt tilbud om lån. Forslaget innebar at lån innvilges til prosjekt samsvar med fiskeriinteressene i Torsvåg, men kun støtte fra Svein-Egil Haugens (SV).
Ordfører Bent Gabrielsen startet debatten med å si at han hadde et personlig håp om at fiskerne og Torsvåg Havfiske kunne være samlet og at han ville går for innstillingen.
Midt under behandlingen av saken kom Torsvåg Havfiske med en kunngjøring om at de ville selge sløyeskur og fryseri til fiskerne. Denne kunngjøringen ble opplest av rådmann. Frank Pettersen (Frp) mente at da har formannskapet ingen sak å behandle, men behandlingen fortsatte.
I debatten ble ytret tro på at fiskerne måtte kunne gi tillatelse til en av-og-påstigningskai, men dette ble imøtegått av Svein-Egil Haugen (SV) som sa at Torsvåg Havfiske ikke ønsket noen av-og-påstigningskai, det de ønsker er liggeplasser til båtene sine, og det har fiskerne gitt uttrykk for at de ikke får ha akkurat der. Haugen mente Torsvåg Havfiske måtte begynne å tenke nytt og finne en plassering i havna som fiskerne godtok (jmf pressemelding fra Vannareid Fiskarlag).
Saksbehandlingen:
Saksbehandlingen består av en beskrivelse av hva som skal gjøres og hva det koster. I tillegg beskrives antall utleieenheter, sengeplasser, gjestedøgn og båter pluss bookingsituasjonen for både 2010 og 2011. Vurderingen videre er stort sett rosemaling av reiselivet og bedriften med godord som ...uhyre viktig...store muligheter...helårig...store ringvirkninger...arbeidsplasser... hovedsatsningsområde...satses på...både nasjonalt, regionalt og lokalt...kystkultur...stort potensiale...samarbeid...uante muligheter (alt dette og mere til på bare 7 linjer).
Videre «Både i hht. Strategisk næringsplan, kystbasert reiseliv, kommunens reiselivsprosjekt, regjeringens satsing på nordområdene (nye byggesteinger i nord) så tilsier dette at Torsvåg Havfiske må få utvidelsesmuligheter uten at dette må komme i konflikt med fiskerne i havna».
Det siste burde da særlig vært undersøkt nøyere av administrasjonen.
Div gjort og sagt:
Møtet ble lagt til halv-femtida på ettermiddagen, og mange var møtt opp. Utbyttet av befaringen ble vel så-som-så da det allerede var blitt mørkt. Visuell avstandsbedømmelse på lys dag og over fast grunn kan være vanskelig nok det, men var det både mørkt og over et område på sjøen i havna.
Etter befaringa gikk folk inn på kantina til Torsvågbruket. Ordfører ønsket velkommen, forklarte litt om bakgrunnen for møtet, og fortsatte med å uttrykke et ønske om å videreføre forståelsen fra et kommunestyremøte i fjor – om at Torsvåg Havfiske skulle få ha iallfall ei av-og-påstigningskai i området (anm. det fins ikke noe i kommunestyrets protokollene fra i fjor om dette). Ordfører hadde personlig et håp om at turistbedriften Torsvåg Havfiske og fiskerne kunne være samlet.
Deretter startet dialogen.
Først ute var Gunn Hansen (Kp) og fortalte hun hadde vært i telefonen med Kystverket flere ganger, og fått bekreftet av Kystverket at noen tillatelse ville ikke bli gitt så lenge fiskerne ikke var positive.
Videre gav hun uttrykk for at hun og formannskapet burde gi uttrykk for at de ville støtte prosjekter som fiskerne ville vært positive til, da de var de eneste gjennomførbare.
Svein Tårnes (fisker) oppsummerte hele livshistoreien til «denne årlige operaen med de flytebryggen til Torsvåg Havfiske». (anm. Sjøl kaller jeg det hele en farse i for mange akter.)
Tårnes kjenner saken godt ettersom han har vært medlem og nå leder av teknisk utvalg, samt at han har vært i styret av Vannareid fiskarlag.
Det ble vist til at Fiskarlaget aldri hadde vært negative til etableringa av Torsvåg Havfiske, og tidlig gav uttrykk for at den nordvestre delen av havna kunne benyttes av turistnæringa uten å komme i konflikt med fiskerinæringa.
Magne Solheim (leder Vannareid fiskarlag og driftstyret) gav godt uttrykk for fiskernes syn på saken med at området skulle brukes til fiskeriformål.
Som initiativtager til «Torsvåg 2» hadde Solheim gitt Torsvåg Havfiske ved Bjørnar Fløystad et tilbud om å være med fra begynnelsen med 3 kaier, 36 meter. Dette hadde blitt bryskt avslått av Fløystad, da de hadde et eget prosjekt på gang. (Torsvåg 2 ble forøvrig fulltegnet av fiskere allerede fra første møte).
Solheim fortalte også at da han før jul hadde fått beskjed fra teknisk sjef i kommunen om at private flytebrygger som lå i moloen måtte flyttes pga et arbeid som nå pågår og videreformidlet denne, så hadde Fløystad gitt eierne kontrabeskjed og sagt at de ikke trengte å flytte kaiene da det ikke skulle foregå noe arbeid der. Solheim spurte Fløystad om med hvilken rett han gav ordre til folk, når kommunen hadde gitt beskje om flytting. Fløystad svarte at de på Secoura (havnearbeiderne) hadde sagt at....og at han ville at folk skulle spare seg arbeidet.
Solheim opplyste om at fiskerne ikke hadde noe i mot at Torsvåg Havfiske etablerte sin flytebrygger nord i havna, hvor det også var gode for utvidelsesmuligheter, og at Torsvåg Havfiske hadde fått tilbud fra Kystverket å legge sine kaier fast i fyrkaia.
Jeg stilte som leder for plan- og byggekomiteen og sa at Torsvåg Havfiske har fatt mange dispensasjoner både med og uten fiskernes velsignelse, men felles for alle er at begrensningene og betingelsene i dispensasjonene alltid og uten unntak har blitt brutt.
At denne konflikten har utviklet seg slik den har, er hverken fiskerne eller Torsvåg Havfiske si skyld. Hadde kommunen fulgt opp sine vedtak og fulgt lover og regler så hadde det ikke vært noen konflikt i området.
Kommunen har gitt tillatelser de ikke hadde anledning å gi, og i ettertid har de unnlatt å sanksjonere når Torsvåg Havfiske gikk utover tillatelsene.
Ordfører Bent Gabrielsen tok så ordet og gav meg på pukkelen for å ha kritiserte administrasjonen. Ordfører refererte til «Jan Olsens generelle kritikk av administrasjonen som vi så godt kjenner til ...».
Her ble jeg litt opphissa og banka i bordet for å få såpass oppmerksomhet at jeg ba ordfører holde seg for god til å kalle kritikken generell. Når man påpeker saksbehandlingsfeil så kan vel ikke ordfører referer det som generell kritikk mot administrasjonen.
(anm som hersketeknikk og for å diskreditere og ta fokus fra kritiske innvendinger, så har ordfører lagt seg til å referere kritikk fra meg med «Jan Olsens generelle....ditt eller datt, osv osv» Av en eller annen grunn er alltid ordfører sur når han begynner en setning med Jan Olsens...)
Sonja Karlsen (daglig leder Torsvåg Havfiske) kunne fortelle at grunnen til at det ikke lå båter nord i havna var at det var så værhardt der, så det ville være umulig for dem å ha sine båter der, ettersom ikke fiskerne brukte området.
Dessuten hadde de behov for å kunne passe på båtene sine og at de hadde kunder som var dårlige til beins og det ble langt å gå til leilighetene og så var det kunder som var dårlige til å manøvrere og at alt ville bli så umulig.
Til dette ble det svart at det hadde ikke vært behov for å bruke den delen av havna siden småbåttida. Da var det der alle båtene og støene var. Området er godt skjermet for de verste vindretningene.
At Torsvåg Havfiske hadde kunder som var så hjelpeløse kunne løses ved å leie inn båtførere for da ble det arbeidsplasser.
Bjørnar Fløystad (Torsvåg Havfiske) påsto at de ville miste minst 70% av kundene hvis de ikke fikk det som de ville.
Alt ble så vanskelig og fisken måtte transporteres til sløyeskuret, og uansett så var det ikke holdbart å være noe annet sted i havna.
Til dette ble det fra fiskerhold replisert at Torsvåg Havfiske tidligere hadde sagt at deres kunder mest drev med catch-and-relase og dessuten så hadde hver gjest bare lov å ta med seg 15 kg fisk.
Dette dialogmøtet førte ikke til at posisjonene ble endret. Fiskerne står på sitt og har loven på sin side. Ordfører og flertallet i formannskapet håper enten på et mirakel, eller så mener de at systemet kan påvirkes politisk slik at Torsvåg Havfiske kan presses inn i mot fiskernes vilje.
Torsvåg Havfiske søker om tilskudd til å fordype med sprenging et område i Torsvåg havn for så å legge ut flytebrygger i et omstridt område i Torsvåg havn. Rådmannens innstilling går på å innvilge 100.000 i lån til prosjektet, med forutsetning om at nødvendige tillatelser blir gitt.
Formannskapsmøtet:
På møtet ble det presisert at tillatelse til tiltak i havna blir gitt av Kystverket etter at saken har vært på høring hos fiskerne. Dette da Torsvåg er ei statlig fiskerihavn og forvaltes under Havne- og farvannslovens bestemmelser.
Er fiskerne negative til et tiltak, så vil en søknad bli avslått. På forhånd har fiskerne gitt uttrykk for at de vil stille seg negative til foreslåtte prosjekt, da fiskerinæringa har bruk for området til egen drift.
Karlsøy formannskap vedtok å støtte med lån, et prosjekt de vet at Kystverket ikke kan gi tillatelse til. Et punkt i vedtaket forutsetter at de nødvendige tillatelser blir gitt. Dermed har Karlsøy Formannskap vedtatt et vedtak som faller på sine egne forutsetninger.
Til formannskapet forsvar (av et merkelig vedtak) kan man si at det i administrasjonens utredning ikke er gitt noen slags vurdering av om prosjektet er realiserbart.
På tross av at administrasjonen kjenner godt til konflikten, lovverk og saksgang, så fremgår det ikke av sakspapirene om saksbehandler, for å vurdere realismen i prosjektet, har kontaktet fiskerne eller Kystverket.
Flertallet i formannskapet bestående av et stadig tettere Ap (Bent Gabrielsen, Elisabeth Johansen og Helene Kongsli) og Frp (Frank Pettersen og Jostein Rikardsen) stemte ned et forslag fra Gunn Hansen (Kp) som var et reelt tilbud om lån. Forslaget innebar at lån innvilges til prosjekt samsvar med fiskeriinteressene i Torsvåg, men kun støtte fra Svein-Egil Haugens (SV).
Ordfører Bent Gabrielsen startet debatten med å si at han hadde et personlig håp om at fiskerne og Torsvåg Havfiske kunne være samlet og at han ville går for innstillingen.
Midt under behandlingen av saken kom Torsvåg Havfiske med en kunngjøring om at de ville selge sløyeskur og fryseri til fiskerne. Denne kunngjøringen ble opplest av rådmann. Frank Pettersen (Frp) mente at da har formannskapet ingen sak å behandle, men behandlingen fortsatte.
I debatten ble ytret tro på at fiskerne måtte kunne gi tillatelse til en av-og-påstigningskai, men dette ble imøtegått av Svein-Egil Haugen (SV) som sa at Torsvåg Havfiske ikke ønsket noen av-og-påstigningskai, det de ønsker er liggeplasser til båtene sine, og det har fiskerne gitt uttrykk for at de ikke får ha akkurat der. Haugen mente Torsvåg Havfiske måtte begynne å tenke nytt og finne en plassering i havna som fiskerne godtok (jmf pressemelding fra Vannareid Fiskarlag).
Saksbehandlingen:
Saksbehandlingen består av en beskrivelse av hva som skal gjøres og hva det koster. I tillegg beskrives antall utleieenheter, sengeplasser, gjestedøgn og båter pluss bookingsituasjonen for både 2010 og 2011. Vurderingen videre er stort sett rosemaling av reiselivet og bedriften med godord som ...uhyre viktig...store muligheter...helårig...store ringvirkninger...arbeidsplasser... hovedsatsningsområde...satses på...både nasjonalt, regionalt og lokalt...kystkultur...stort potensiale...samarbeid...uante muligheter (alt dette og mere til på bare 7 linjer).
Videre «Både i hht. Strategisk næringsplan, kystbasert reiseliv, kommunens reiselivsprosjekt, regjeringens satsing på nordområdene (nye byggesteinger i nord) så tilsier dette at Torsvåg Havfiske må få utvidelsesmuligheter uten at dette må komme i konflikt med fiskerne i havna».
Det siste burde da særlig vært undersøkt nøyere av administrasjonen.
Div gjort og sagt:
Møtet ble lagt til halv-femtida på ettermiddagen, og mange var møtt opp. Utbyttet av befaringen ble vel så-som-så da det allerede var blitt mørkt. Visuell avstandsbedømmelse på lys dag og over fast grunn kan være vanskelig nok det, men var det både mørkt og over et område på sjøen i havna.
Etter befaringa gikk folk inn på kantina til Torsvågbruket. Ordfører ønsket velkommen, forklarte litt om bakgrunnen for møtet, og fortsatte med å uttrykke et ønske om å videreføre forståelsen fra et kommunestyremøte i fjor – om at Torsvåg Havfiske skulle få ha iallfall ei av-og-påstigningskai i området (anm. det fins ikke noe i kommunestyrets protokollene fra i fjor om dette). Ordfører hadde personlig et håp om at turistbedriften Torsvåg Havfiske og fiskerne kunne være samlet.
Deretter startet dialogen.
Først ute var Gunn Hansen (Kp) og fortalte hun hadde vært i telefonen med Kystverket flere ganger, og fått bekreftet av Kystverket at noen tillatelse ville ikke bli gitt så lenge fiskerne ikke var positive.
Videre gav hun uttrykk for at hun og formannskapet burde gi uttrykk for at de ville støtte prosjekter som fiskerne ville vært positive til, da de var de eneste gjennomførbare.
Svein Tårnes (fisker) oppsummerte hele livshistoreien til «denne årlige operaen med de flytebryggen til Torsvåg Havfiske». (anm. Sjøl kaller jeg det hele en farse i for mange akter.)
Tårnes kjenner saken godt ettersom han har vært medlem og nå leder av teknisk utvalg, samt at han har vært i styret av Vannareid fiskarlag.
Det ble vist til at Fiskarlaget aldri hadde vært negative til etableringa av Torsvåg Havfiske, og tidlig gav uttrykk for at den nordvestre delen av havna kunne benyttes av turistnæringa uten å komme i konflikt med fiskerinæringa.
Magne Solheim (leder Vannareid fiskarlag og driftstyret) gav godt uttrykk for fiskernes syn på saken med at området skulle brukes til fiskeriformål.
Som initiativtager til «Torsvåg 2» hadde Solheim gitt Torsvåg Havfiske ved Bjørnar Fløystad et tilbud om å være med fra begynnelsen med 3 kaier, 36 meter. Dette hadde blitt bryskt avslått av Fløystad, da de hadde et eget prosjekt på gang. (Torsvåg 2 ble forøvrig fulltegnet av fiskere allerede fra første møte).
Solheim fortalte også at da han før jul hadde fått beskjed fra teknisk sjef i kommunen om at private flytebrygger som lå i moloen måtte flyttes pga et arbeid som nå pågår og videreformidlet denne, så hadde Fløystad gitt eierne kontrabeskjed og sagt at de ikke trengte å flytte kaiene da det ikke skulle foregå noe arbeid der. Solheim spurte Fløystad om med hvilken rett han gav ordre til folk, når kommunen hadde gitt beskje om flytting. Fløystad svarte at de på Secoura (havnearbeiderne) hadde sagt at....og at han ville at folk skulle spare seg arbeidet.
Solheim opplyste om at fiskerne ikke hadde noe i mot at Torsvåg Havfiske etablerte sin flytebrygger nord i havna, hvor det også var gode for utvidelsesmuligheter, og at Torsvåg Havfiske hadde fått tilbud fra Kystverket å legge sine kaier fast i fyrkaia.
Jeg stilte som leder for plan- og byggekomiteen og sa at Torsvåg Havfiske har fatt mange dispensasjoner både med og uten fiskernes velsignelse, men felles for alle er at begrensningene og betingelsene i dispensasjonene alltid og uten unntak har blitt brutt.
At denne konflikten har utviklet seg slik den har, er hverken fiskerne eller Torsvåg Havfiske si skyld. Hadde kommunen fulgt opp sine vedtak og fulgt lover og regler så hadde det ikke vært noen konflikt i området.
Kommunen har gitt tillatelser de ikke hadde anledning å gi, og i ettertid har de unnlatt å sanksjonere når Torsvåg Havfiske gikk utover tillatelsene.
Ordfører Bent Gabrielsen tok så ordet og gav meg på pukkelen for å ha kritiserte administrasjonen. Ordfører refererte til «Jan Olsens generelle kritikk av administrasjonen som vi så godt kjenner til ...».
Her ble jeg litt opphissa og banka i bordet for å få såpass oppmerksomhet at jeg ba ordfører holde seg for god til å kalle kritikken generell. Når man påpeker saksbehandlingsfeil så kan vel ikke ordfører referer det som generell kritikk mot administrasjonen.
(anm som hersketeknikk og for å diskreditere og ta fokus fra kritiske innvendinger, så har ordfører lagt seg til å referere kritikk fra meg med «Jan Olsens generelle....ditt eller datt, osv osv» Av en eller annen grunn er alltid ordfører sur når han begynner en setning med Jan Olsens...)
Sonja Karlsen (daglig leder Torsvåg Havfiske) kunne fortelle at grunnen til at det ikke lå båter nord i havna var at det var så værhardt der, så det ville være umulig for dem å ha sine båter der, ettersom ikke fiskerne brukte området.
Dessuten hadde de behov for å kunne passe på båtene sine og at de hadde kunder som var dårlige til beins og det ble langt å gå til leilighetene og så var det kunder som var dårlige til å manøvrere og at alt ville bli så umulig.
Til dette ble det svart at det hadde ikke vært behov for å bruke den delen av havna siden småbåttida. Da var det der alle båtene og støene var. Området er godt skjermet for de verste vindretningene.
At Torsvåg Havfiske hadde kunder som var så hjelpeløse kunne løses ved å leie inn båtførere for da ble det arbeidsplasser.
Bjørnar Fløystad (Torsvåg Havfiske) påsto at de ville miste minst 70% av kundene hvis de ikke fikk det som de ville.
Alt ble så vanskelig og fisken måtte transporteres til sløyeskuret, og uansett så var det ikke holdbart å være noe annet sted i havna.
Til dette ble det fra fiskerhold replisert at Torsvåg Havfiske tidligere hadde sagt at deres kunder mest drev med catch-and-relase og dessuten så hadde hver gjest bare lov å ta med seg 15 kg fisk.
Dette dialogmøtet førte ikke til at posisjonene ble endret. Fiskerne står på sitt og har loven på sin side. Ordfører og flertallet i formannskapet håper enten på et mirakel, eller så mener de at systemet kan påvirkes politisk slik at Torsvåg Havfiske kan presses inn i mot fiskernes vilje.
lørdag 9. januar 2010
Brev til Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen
Tiltak for den torskeavhengige flåten.
Jeg vil med dette brev herved be om og oppfordre statsråd Lisbeth Berg-Hansen ta initiativ til, forberede og iverksette tiltak som kan avhjelpe de problemene som den torskeavhengige flåten nå møter. Tiltaket jeg etterspør er avdragsfrie likviditetslån som kan sørge for at blant annet torskeavhengige enbåts familierederier (Aksjeselskaper, partsrederier, personlig næringsdrivende) klarer sine forpliktelser. Tiltaket må også kunne dekke mannskap på disse fartøyer slik at disse skal kunne slippe å oppta dyre forbrukslån for å klare sine forpliktelser.
Mange fikk fjoråret ødelagt av leveringsvansker og i året som kommer må man anta at en halvering av råfiskprisen og hovedinntekt vil forsterke eventuelle vansker for de som er rammet. Tiltak vil være nødvendig for å begrense antallet konkurser. Konkurser i denne flåtegruppen vil også kunne ta med seg både hus og hjem i fallet og konsekvensene for både familier og torskeavhengige kystsamfunn vil bli svært store.
Problemene i torskesektoren er velkjent og trenger vel ingen ytterligere utdyping. I fjor ble det stilt 250 millioner til krisetiltak for den torskeavhengige industrien. Etter som jeg forstår så er lite av disse midlene er tatt i bruk. Årsaken kan nok diskuteres og flere sammenhengende faktorer er nevnt i den forbindelse, men min kjennskap til saken er meget begrenset så det må jeg la ligge.
Det jeg imidlertid kjenner meget godt til, er den torskeavhengige flåten. Det er denne flåten som tilslutt må ta regninga, bære kostnadene med markedsproblemer, kronekursen og endel andre faktorer man ikke rår over. Slik har det alltid vært. Var det krig i Europa med blokader og handelshindringer så sultet fiskerbefolkningen. Nå er det ikke akkurat sulten som truer, men det som er i ferd med å skje i de torskavhengige samfunnene har tydelige paralleller.
Torskeflåten
Den torskeavhengige flåten består etter mitt syn av mindre fartøyer (under 21 meter) som har torskefisket som hovedinntekskilde. Torskefisket for denne flåten foregår over en relativt begrenset periode (januar- mai) og med høy intensivitet. Det gjelder å stå på for å berge året.
Det er nå grunnlaget for årets inntekt legges. Hovedinntekta skal tjenes. Blir det langvarig uvær, eller at man får feil ombord og må ligge på land av den grunn, så går dagene og mulighetene for å ta kvota og bevege seg over i neste fiskeri går tapt.
Når vinteren med torskefisket som årets hovedinntektskilde er over, drives det langt mer marginale fiskerier. Hvis det noensteds fins ei oppfatting av at torskeavhengige fartøyer kun fisker etter torsk, så må dette korrigeres – torsken er hovedinntekta andre fiskerier er et supplement.
Situasjonsbeskrivelse
Fjoråret, 2009 ble for mange ødelagt av kjøpestopp og leveringsvansker. I år har råfiskprisene falt slik at de ligger på et nivå som er mellom 44 og 49 prosent av 2007/2008 (beregnet av egne sedler). To år på rappen med med sterkt reduserte inntekter vil være vanskelig for mange, og direkte katastrofalt for noen.
De faste kostnadene til lån og forsikring er de samme, samt at kostnadene til andre innsatsfaktorer, de faste variabler, heller ikke er blitt mindre. Samtidig vet vi at i årene (2003 - 2008) med kondemnering, driftsordning og strukturering i sikte, så økte mange gjelda både med å invester i nybygg og i strukturkvoter.
Endel i gruppa under 10 meter satset på en kondemneringsgevinst som forduftet med at antallet fartøyer i gruppa ble fordoblet, og endel i gruppa over 10 kjøpte og strukturerte inn kvoter som de nå må fiskes til en råfiskpris hverken fiskere eller bankdirektører kunne forutse.
Det at investeringer har funnet sted blir av noen fremholdt som en årsak til problemene, og at fiskerne kun har seg selv å takke. Til det må man svare at de som har investert har gjort det i tråd med myndighetenes rammer og regjeringens politikk. På sett og vis kan man hevde at de har realisert regjeringens politiske mål, og sitter nå igjen med ei regning som kan bli vanskelig å betale. Når så fjoråret gikk på et vis, så vil problemene i den torskeavhengige flåte melde seg i år.
I den torskeavhengige flåten er er det ikke mange investeringsrederier med fremmed kapital som forventer en avkastning. Her er i all hovedsak det man trygt kan kalle familiebedrifter og levebrødsforetak hvor bedriftens/rederiets og hjemmets økonomi henger sterkt sammen.
Dette er virkelig realøkonomi i rette forstand. Likvide midler vandrer mellom fartøyøkonomien og husholdningsøkonomien og sørger for en dynamikk og balanse. I gode tider er dette en stor fordel ved at man alltid har midler til rådighet. I dårlige tider, mens man venter på bedre dager, er det en absolutt trussel mot både fartøy- og husholdningsøkonomi ved at det kan oppstå en ubalanse som vanskelig lar seg rette opp. Så når den torskeavhengige flåten sliter, så sliter også de torskeavhengige husholdningene, og så videre de torskeavhengige samfunnene.
Fjorårets løsningsforslag fra regjeringshold
Når problemene i flåteleddet ble tatt opp i fjor, ble det av daværende fiskeri- og kystminister Helga Pedersen ble pekt på at det er alternativer til torsk, sånn som hyse og sei.
Det er forsåvidt riktig, men meg bekjent benytter allerede de fleste seg av disse alternativene. Sesongene på de ulike fiskeslagene er sammenfaller heller ikke, slik at det i praksis ikke er snakk om alternativer, men ulike sesonger.
Naturen er nå også engang innrettet slik at man ikke bare kan velge hva man skal fiske, man må fiske den fisken som kommer, som er her og som et er sesong for. (Man kan ikke forlate torskefiske på kysten av Troms i januar-april for å dra på fløythysefiske på Finnmarka når hysa ikke kommer før i juni-august, eller omvendt).
Det er med andre ord lite hjelp i oppfordringa om å ta fatt på alternativer.
Appell
Jeg håper og ber om at statsråden tar fatt på arbeidet med å legge til rette ei ordning som kan skjerme den torskeavhengige flåten og kystsamfunnene for det verste av de problemer som kan se ut for å møte oss i månedene som kommer.
Sjøl lever og bor jeg i Torsvåg i Karlsøy kommune i Troms. Torsvåg er landets største sjarkhavn, og Karlsøy landets største sjarkkommune. Jeg er torskeavhengig fisker med eget fartøy, i et torsekavhengig samfunn. Her er flere som har investert i både fartøyer og kvoter, og som ser mørkt på situasjonen. Dette er ikke spesielt for vår havn eller kommune, det gjelder mange steder.
Statsråden har mulighetene og midlene – ta dem i bruk nå som det trengs.
Jeg vil med dette brev herved be om og oppfordre statsråd Lisbeth Berg-Hansen ta initiativ til, forberede og iverksette tiltak som kan avhjelpe de problemene som den torskeavhengige flåten nå møter. Tiltaket jeg etterspør er avdragsfrie likviditetslån som kan sørge for at blant annet torskeavhengige enbåts familierederier (Aksjeselskaper, partsrederier, personlig næringsdrivende) klarer sine forpliktelser. Tiltaket må også kunne dekke mannskap på disse fartøyer slik at disse skal kunne slippe å oppta dyre forbrukslån for å klare sine forpliktelser.
Mange fikk fjoråret ødelagt av leveringsvansker og i året som kommer må man anta at en halvering av råfiskprisen og hovedinntekt vil forsterke eventuelle vansker for de som er rammet. Tiltak vil være nødvendig for å begrense antallet konkurser. Konkurser i denne flåtegruppen vil også kunne ta med seg både hus og hjem i fallet og konsekvensene for både familier og torskeavhengige kystsamfunn vil bli svært store.
Problemene i torskesektoren er velkjent og trenger vel ingen ytterligere utdyping. I fjor ble det stilt 250 millioner til krisetiltak for den torskeavhengige industrien. Etter som jeg forstår så er lite av disse midlene er tatt i bruk. Årsaken kan nok diskuteres og flere sammenhengende faktorer er nevnt i den forbindelse, men min kjennskap til saken er meget begrenset så det må jeg la ligge.
Det jeg imidlertid kjenner meget godt til, er den torskeavhengige flåten. Det er denne flåten som tilslutt må ta regninga, bære kostnadene med markedsproblemer, kronekursen og endel andre faktorer man ikke rår over. Slik har det alltid vært. Var det krig i Europa med blokader og handelshindringer så sultet fiskerbefolkningen. Nå er det ikke akkurat sulten som truer, men det som er i ferd med å skje i de torskavhengige samfunnene har tydelige paralleller.
Torskeflåten
Den torskeavhengige flåten består etter mitt syn av mindre fartøyer (under 21 meter) som har torskefisket som hovedinntekskilde. Torskefisket for denne flåten foregår over en relativt begrenset periode (januar- mai) og med høy intensivitet. Det gjelder å stå på for å berge året.
Det er nå grunnlaget for årets inntekt legges. Hovedinntekta skal tjenes. Blir det langvarig uvær, eller at man får feil ombord og må ligge på land av den grunn, så går dagene og mulighetene for å ta kvota og bevege seg over i neste fiskeri går tapt.
Når vinteren med torskefisket som årets hovedinntektskilde er over, drives det langt mer marginale fiskerier. Hvis det noensteds fins ei oppfatting av at torskeavhengige fartøyer kun fisker etter torsk, så må dette korrigeres – torsken er hovedinntekta andre fiskerier er et supplement.
Situasjonsbeskrivelse
Fjoråret, 2009 ble for mange ødelagt av kjøpestopp og leveringsvansker. I år har råfiskprisene falt slik at de ligger på et nivå som er mellom 44 og 49 prosent av 2007/2008 (beregnet av egne sedler). To år på rappen med med sterkt reduserte inntekter vil være vanskelig for mange, og direkte katastrofalt for noen.
De faste kostnadene til lån og forsikring er de samme, samt at kostnadene til andre innsatsfaktorer, de faste variabler, heller ikke er blitt mindre. Samtidig vet vi at i årene (2003 - 2008) med kondemnering, driftsordning og strukturering i sikte, så økte mange gjelda både med å invester i nybygg og i strukturkvoter.
Endel i gruppa under 10 meter satset på en kondemneringsgevinst som forduftet med at antallet fartøyer i gruppa ble fordoblet, og endel i gruppa over 10 kjøpte og strukturerte inn kvoter som de nå må fiskes til en råfiskpris hverken fiskere eller bankdirektører kunne forutse.
Det at investeringer har funnet sted blir av noen fremholdt som en årsak til problemene, og at fiskerne kun har seg selv å takke. Til det må man svare at de som har investert har gjort det i tråd med myndighetenes rammer og regjeringens politikk. På sett og vis kan man hevde at de har realisert regjeringens politiske mål, og sitter nå igjen med ei regning som kan bli vanskelig å betale. Når så fjoråret gikk på et vis, så vil problemene i den torskeavhengige flåte melde seg i år.
I den torskeavhengige flåten er er det ikke mange investeringsrederier med fremmed kapital som forventer en avkastning. Her er i all hovedsak det man trygt kan kalle familiebedrifter og levebrødsforetak hvor bedriftens/rederiets og hjemmets økonomi henger sterkt sammen.
Dette er virkelig realøkonomi i rette forstand. Likvide midler vandrer mellom fartøyøkonomien og husholdningsøkonomien og sørger for en dynamikk og balanse. I gode tider er dette en stor fordel ved at man alltid har midler til rådighet. I dårlige tider, mens man venter på bedre dager, er det en absolutt trussel mot både fartøy- og husholdningsøkonomi ved at det kan oppstå en ubalanse som vanskelig lar seg rette opp. Så når den torskeavhengige flåten sliter, så sliter også de torskeavhengige husholdningene, og så videre de torskeavhengige samfunnene.
Fjorårets løsningsforslag fra regjeringshold
Når problemene i flåteleddet ble tatt opp i fjor, ble det av daværende fiskeri- og kystminister Helga Pedersen ble pekt på at det er alternativer til torsk, sånn som hyse og sei.
Det er forsåvidt riktig, men meg bekjent benytter allerede de fleste seg av disse alternativene. Sesongene på de ulike fiskeslagene er sammenfaller heller ikke, slik at det i praksis ikke er snakk om alternativer, men ulike sesonger.
Naturen er nå også engang innrettet slik at man ikke bare kan velge hva man skal fiske, man må fiske den fisken som kommer, som er her og som et er sesong for. (Man kan ikke forlate torskefiske på kysten av Troms i januar-april for å dra på fløythysefiske på Finnmarka når hysa ikke kommer før i juni-august, eller omvendt).
Det er med andre ord lite hjelp i oppfordringa om å ta fatt på alternativer.
Appell
Jeg håper og ber om at statsråden tar fatt på arbeidet med å legge til rette ei ordning som kan skjerme den torskeavhengige flåten og kystsamfunnene for det verste av de problemer som kan se ut for å møte oss i månedene som kommer.
Sjøl lever og bor jeg i Torsvåg i Karlsøy kommune i Troms. Torsvåg er landets største sjarkhavn, og Karlsøy landets største sjarkkommune. Jeg er torskeavhengig fisker med eget fartøy, i et torsekavhengig samfunn. Her er flere som har investert i både fartøyer og kvoter, og som ser mørkt på situasjonen. Dette er ikke spesielt for vår havn eller kommune, det gjelder mange steder.
Statsråden har mulighetene og midlene – ta dem i bruk nå som det trengs.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
