Kommunesammenslåing

Kommuner må gjerne slå seg sammen om de selv vil.

Debatten er imidlertid preget av en typisk ovenfra-og-ned kommunikasjon, fra sentrum til utkant, med budskap om at «de andre» må slå seg sammen.

Bruk av tvang er ikke salgbar politikk, derfor snakkes det om økonomiske incentiver og kvalitetsheving og større tjenestetilbud av de som ønsker færre kommune. Vi må ikke glemme at når valgmulighetene minimeres, så er dette også en form for tvang.

SV's Heiki Holmås drev høyttenking her om dagen og sa det samme som mange har tenkt (og Bjarkøy har gjort), at kommuner som er villige til å slå seg sammen, kan få bedre infrastruktur og kommunikasjoner i bytte. Heri ligger allikevel et tvangsmiddel – kommunene kan da ikke regne med å få den infrastruktur som resten av landet allerede har (fast dekke på veier, fiberkabel, mobildekning, tv-signaler mm) med mindre de slår seg sammen med nabokommunen. Det er ikke rimelig og vil oppleves som en ufin måte å gjøre det på.

En eventuell kommunesammenslåing styrt og bestemt av maktelitene i hovedstaden, bør i så fall begynne på hjemmebane i Oslo-området og sentrale Østlandet hvor infrastruktur og kommunikasjoner allerede er gode og kommunene arealmessing små. Sammenslåingene kan da skje uten at det må bygges nye veier, broer og tunneler, noe som vil øke gevinsten. Der er det også kort vei fra departementene til innbyggerne som omfattes av endringene, slik at byråkratene lettere kan bli oppdatert på konsekvensene.

I debatten er det meget betenkelig at utdannings- og helsedirektøren har rykket ut på denne politiske arena og postulerer at både helsevesen og skole vil bli bedre av kommunesammenslåing, og at småkommuner ikke klarer å tilby tjenester på nivå med de store.

Undersøkelser viser det motsatte. Folk i småkommuner er mer fornøyd med tjenestetilbudet enn i større kommuner. Dette er nok et eksempel på at offisiell virkelighet er en annen enn opplevd virkelighet. Økonomisk er det heller ikke noe å spare på kommunesammenslåing. Erfaringene fra Danmark viser økt byråkrati og offentlige utgifter, og norske utredninger viser det samme.

Når det gjelder kvaliteten på tjenestene, så må det være et paradoks at det er i Oslo det ser verst ut. Landets størst kommune. Når høyresida trekker fram elendigheta i helsevesenet, se er det gjerne eldreomsorgen i Høyre/Frp-styrte Oslo som brukes som eksempel. 25 % av skolene i Oslo har fritak fra de nasjonale prøvene, og det er neppe på grunn av at disse skolene kommer spesielt godt ut i denne typen kvalitetsvurderinger. Man kan virkelig lure på hvor lurt det er med sentralisering og store kommuner.

Det er vanskelig å se maktstrukturenes ønske om kommunesammenslåinger som annet enn en måte å øke sin makt på. Lokaldemokratiet svekkes ytterligere, og færre enheter er lettere å styre fra toppen. Kommunesammenslåing kan også ses på som endel av den blå vinden fra høyre. Sentralisering og større enheter vil gjøre det lettere og mer lukrativt for kommersielle selskaper å overta kommunale tjenester.