Norge - verdens beste fiskeriforvalter?

Kan vi virkelig slå oss på brøstet og si at vi er verdens beste fiskeriforvaltere. Mens norskregulerte fiskebestander er på topp og det stadig settes nye omsetnings- og eksportrekorder, så er utallige fiskerisamfunn og kystkommuner nede på kne.

I prosessen med å bli verdensmestre i fiskeriforvaltning har rett og slett kystsamfunnene og kystbefolkninga langt på vei blitt fratatt sitt livsgrunnlag. En radikal endring av fiskeripolitikken må til for at kystsamfunnene igjen skal få sin vitalitet tilbake.

Kystordførere sitter å klør seg i hauet og lurer på hva de skal finne på for å skape ny aktivitet der det tidligere gikk for fullt. Ser de ut av vinduet, kan de rett så det er se havfiskefartøy og forvokste kystbåter passerer på tur vestover eller til et nøytralt fryselager med fangster som tidligere ble landet, levert og produsert hos dem.

Store deler av ressursen som var grunnlaget for fiskerisamfunnenes eksistens er ikke lengre tilgjengelig annet enn i teorien. Regelverket som visstnok gir alle like muligheter, er tilpasset forutsetninger som fiskerisamfunnene nordpå i utgangspunktet ikke har. Jeg vil påstå at det de siste 20 årene, ja sikkert ikke engang de siste 30-40 årene, har blitt gjort en eneste ting for at kystsamfunnene skulle sikres det ressursgrunnlaget som behøves for deres videre eksistens.

Hva skal fisken brukes til?
For å kunne endre fiskeripolitikken må alle og enhver stille seg dette enkle spørsmål. Til nå har store deler av kystbefolkninga vært ekskludert fra å delta i fiskeripolitikken fordi de ikke har hatt «sjøvatn på stvølan» og derfor ikke «forstår».

Med sånne krav blir det få reelle meningsberettigede som forvaltninga kan ta sine råd fra. Men, alle kan og alle bør ta stilling til hvordan man skal forvalte en nasjonal ressurs.

Det er et verdivalg. Mener man at fisken skal brukes til grunnlag for størst mulig avkastning på kapital og utbetaling av utbytte til aksjonærer på Oslo Børs, så må man være ærlig med det og si det høyt (og så fortsette med denne politikken).

Ønsker man derimot at fisken skal være ressursen som viderefører livsgrunnlaget for samfunnene så må det en kraftig omlegging til. Dagens oppkonsentrering av kvoter er direkte skadelig for fiskerisamfunnene, og tjener bare de stadig færre fiskeoligarkene som kontrollerer kvotene, rettighetene og fiskarlaget.

Omlegginga av fiskeripolitikken bør begynne med å inndra leveringspliktige trålkvoter. Leveringsplikten er en vits som direkte latterliggjør fiskeriforvaltninga. Folk rister på hodet og flirer av at myndighetene kan være så dumme. De som har kontrollen over kvotene ler ikke, de gliser. Og har de ikke glist tidligere, så gjør de det nå som trålerne er tillatt skilt ut fra industrianleggene. Kvotene fra disse må omgjøres til samfunnskvoter som gir fiskerisamfunnene den tryggheten de var tiltenkt å gi.

Resten av trålflåten må begrenses sterkt med sikte på å avvikles. Trålflåten har aldri klart å oppfylle de forutsetninger den var ment å oppfylle – jevn råstofftilgang for industrien. Ikke engang i tida mens det enda fantes reelle ferskfisktrålere, fikk de det til. Trålernes fangster og driftsmønster er som i resten av fiskeflåten, påvirket av fiskens naturlige vandringer og sesongsvingninger. I tillegg er tråldrift svært energikrevende og gjør stor skade på bunnfauna.

Innfrysing til havs må bli forbudt. Som innbygger i et fiskevær er det meg revnende likegyldig om totalkvota på torsk er er på 100.000 eller 800.000 tonn så lenge fisken ikke skaper aktivitet på land. Bortsett fra at jeg er norsk, så er det ubetydelig om fisken som forsvinner framfor nesa på meg blir tatt av norske, europeiske eller kinesiske fartøyer. I markedet møter dessuten norskprodusert fisk sterk konkurranse fra billige kinesiskproduserte produkter basert på norsk frosset råstoff. I en slik sammenligning fremstår selv de gamle mellomamerikanske bananrepublikkene som vellykkede ressursforvaltere.

Subsidieringa av drivstoffintensiv drift må avskaffes ved å erstatte refusjonen av mineraloljeavgifta med tilsvarende økning i fiskarfradraget. Dette vil blant annet gjøre både innfrysing og langveis transport av fisk mindre attraktivt. Nærhet til fangstfeltene vil få større betydning i konkurransen om råstoffet. Eneste tenkelige årsak til at denne ordningen fortsatt eksisterer, er at havfiskeflåten har større gevinst av den enn kystflåten (eller hadde den antagelig vært avskaffet samtidig som agntilskuddet forsvant).

Kvoteavtalene med tredjeland må sies opp. Som innbygger i et fiskeriavhengig samfunn kan jeg ikke se at vi har noe igjen av dette kvotebyttet. Skulle det være rederier som mener det er attraktivt å fiske i fremmede farvann, så bør de reise dit og etablere seg. Værsågod. Norske myndigheter bør ikke under noen omstendigheter drive med tilrettelegging for en ekspansiv havfiskeflåte med norsk torsk som betaling.

Deltagerloven må skjerpes. Det fins ingen egentlige gode grunner til at en fisker må eie flere fartøyer. Dagens regelverk legger opp til at man skal underlegge seg flerfoldige fiskerettigheter, noe som også gjøres i spekulativ hensikt i påvente av enda frierer omsetning av kvoter og rettigheter. Dette trekker verdier ut av fiskerinæringa og kystsamfunnene.

Ringnorflåten må betale ressursavgift, gjerne mot friere tilpassing. Ringnotrederiene leverer gjerne sine fangster til våre konkurrenter. (I år ble loddefangster tatt utenfor Finnmark levert på Island transportert med subsidiert diesel). Det er her snakk om et relativt lite antall fartøy, og enda færre eiere som i prinsippet har fått fri tilgang og enerett på nasjonens evige fornybare verdier. Det er rett og slett urimelig at noen få familier og finansinstitusjoner skal sitte igjen med hele overskuddet.

Kysten trenger en aktiv sjørovdyrforvaltning. Sjøpatterdyr er rovdyr i direkte konkurranse med mennesker og samfunn som lever i og av naturen. Dagens sjøpattedyrforvaltning består nærmest av ren overvåkning og registrering. Kystselproblematikken haster det å ta tak i da det er overveiende sannsynlig at gråsel holder de gruntlevende fiskebestandene på et historisk lavmål. Særlig fjordsamfunnene går glipp av store ressurser pga sjørovdyrenes herjinger.

Vi må få gjenopprette det «gode gamle kontrollverket» som opptrådte helhetlig og med meget stor kompetanse. Det må settes offentlige kvalitetskrav, en ufravikelig bransjestandard, for å kunne ta ut mer av verdipotensialet i råstoffet. Man får alltids solgt fisk av dårlig kvalitet, men prisen blir deretter. I egennytte kan man se bort fra kvalitetskrav, satse på volum og vise til lønnsommhet. Samtidig går samfunnet og fiskerinæringa som helhet glipp av både arbeidsplasser og verdier fordi råstoffet kunne vært anvendt på en måte som tar ut mere av verdipotensialet.


Forøvrig så kommer vi ikke forbi at teknologien har gjort behovet for arbeidskraft mindre. Men dette er ikke av avgjørende betydning. I flåteleddet ser vi stadig flere utenlandske mannskaper, og på land bemannes særlig de store produksjonsenheter med utenlandske vikarer.

Forklaringa er det ene øyeblikket er at norsk lønnsnivå er for høyt, mens det øyeblikket etterpå bedyres at utlendingene har de samme lønns- og arbeidsvilkår som nordmenn. Per i dag ser det ut som innleid utenlandsk arbeidskraft, vikarer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår blir bestemmende for lønnsnivået i fiskerisamfunnene.

Fiskeindustrien har alltid vært avhengig av tilreisende arbeidskraft, men tidligere ble disse ansatt på likeverdige vilkår som stedets innbyggere. I dag sitter aksjonærer i «vikarbyråer» og hever store utbytter etter å ha formidlet østeuropeisk arbeidskraft til fiskerinæringa. Dette er å tappe fiskerisamfunnene og arbeidsfolk for verdier som skulle vært brukt til å bygge samfunnet der verdiskapinga skjer. Eneste måte å få bukt med dette er at fagforeningene tar tak i problemstillingen og forlanger allmenngjøring av tariffen i fiskeindustrien.

Ønsker man å revitalisere kyst- og fiskerisamfunnene, så er det bare å sette igang. Overnevnte vil hver for seg, eller sammen gjøre store positive utslag.