Samfunnsutvikling i Karlsøy

I Karlsøy kommune er det som andre distriktskommuner et konstant ønske om bedriftsetableringer. Ingen kommuner i Troms, ja kanskje hele landet for den del, har så mange bedrifter pr innbygger som Karlsøy.

Vår nærhet til rike fiskeressurser har lagt til rette for mange suksesser. På vestre Vannøy med Vannareid og Torsvåg er det tettest mellom foretakene. Samfunnet her kan vise til kommunens uten tvil mest positive utvikling og representerer brorparten av næringslivet i kommunen. Rakst oppsummert:

• Torsvåg havn med Torsvågbruket AS, linebåter, garnbåter, egnere og garnsprettere sysselsetter med full aktivitet 150 personer.
• Burøysund havn med slipp og service for fiskeflåten.
• 63 av kommunens 180 fiskefartøy.
• Alle 4 gårdsbrukene på Vannøya med sau, gris, skotsk høylandsfe, lama mm
• 2 fiskevegnleverandører og 2 daglivarebutikker
• Prisbelønt gasellebedrift VSK AS med 8 ansatte innen regnskap og konsulenttjenester med underkontorer i Tromsø, Mehamn og Hasvik
  

Men, man må spørre om Karlsøy kommune setter pris på den høye aktiviteten? Eneste offentlige aktivitet på vestre Vannøy er skolen, men denne skal folk ikke få fred om. Ap-ordfører Bent Gabrielsen og Frp skal på prinsipielt grunnlag legge ned undervisning på Vannareid og flytte lærere og elever 32 km til Vannvåg. Dette på tross av at elevene på Vannareid får god undervisning og at det heller ikke er økonomisk gevinst med dette. I tillegg vil vedtaket medføre at flere enn i dag blir utsatt for den skredfaren som er i Vannvåg.

Vannøya er Karlsøy kommunes pengemaskin. Vestre Vannøy bidrar med sin del og folk er stolte av det. Er ikke dette verdifullt nok for kommunen til at bygda får beholde ungene på sin egen skole, så vil den vekst og utvikling har vært stagnere. Karlsøy kommune blir nå omstillingskommune og satser på «flomlysprosjekter». Dette gir gode mulighetene for styrking og videreutvikling av næringslivet og samfunn, men potensialet kan bli uutnyttet der hvor kommunen vedtar nedleggelser av sin aktivitet.

På grunn av skolesaken har det på Vannøya spredt seg mistenksomhet og uhygge mellom bygdene. Det er helt unødvendig, og sånn kan vi ikke ha det. Hele kommunen taper på det. I kommunestyret er det også ei helt merkelig stemning. Budsjettbehandlinga var noe mellom tragedie og farse, med uryddig regi. Tross flertall for sitt syn gav Ap's Stig Einar Mork SV ansvaret i skolesaken, Frp-prest Bjørn Lian stemte i mot vedlikehold på kirkene og for å øke ordførers lønn med 50.000 (opp 100.000 på to år, tidenes budsjettvinner). Flertallet Ap og Frp vedtok dessuten at Karlsøy kommune skal motta 16 millioner i tilskudd fra staten til rassikring, selv om det kun er 8 millioner som årlig er tilgjengelig fra NVE på landsbasis. På toppen av det hele sa ordfører Bent Gabrielsen at skolen i Vannvåg var sikker, men måtte rassikres. Enhver fornuft og logisk resonnement hos flertallet ser ut til å ha tatt juleferie.

Vi som er innbyggere i Karlsøy får håpe at holdninga til Ap og Frp's representanter i kommunestyret ikke brer om seg i befolkninga. Da vil snart ingen sette pris på det næringslivet vi har i kommunen og ingen vil forstå at et levende og utviklende næringsliv også trenger folk og et velfungerende samfunn rundt seg.

Rektor og lærere på Vannareid skole behersker og har behersket den vanskelige situasjonen i skolesektoren. Samlet sett konkluderer allikevel Ap's ordfører Bent Garbielsen med at kvaliteten i undervisninga for ungdomsskolene på Vannøya er nedslående, og at man da er pliktig å gjøre noe. Når dette «noe» er å legge ned den undervisninga som er god og som fungerer, heller enn å finne ut hvordan den fungerer og overføre denne kunnskapen til de områder i skolesektoren som trenger det, da «lukter det skjulte motiver». Kan motivet være at ordførers kone jobber på Vannvåg skole? Vedtaket om flytting innebærer jo en styrking av ressursene på Vannvåg skole. Ap's Monika Jensen uttrykte på folkemøte på Vannareid i april at «Er det bare ungene på Vannareid som skal ha det godt» og ønsker derfor å flytte elever fra Vannareid. Er Ap og Jensens motiv at elevene på Vannareid har det for godt, eller er det avindsyke som ligger bak. Jensen jobber forøvrig også på Vannvåg skole. Det gjør også Frp's representant i Kultur og Oppvekst Per-Erik Bogen, slik at her er det mange som kan ha reine personlige motiver for å overføre ressurser fra Vannareid til Vannvåg.

At befolkninga og samfunnet på vestre Vannøy har liten tillit til den politiske og administrative ledelse etter årets hendelser og politiske vedtak, er neppe noen overdrivelse. Etter stående vedtak skal altså de samme politikerne som har gått inn for å redusere barnas livskvalitet, undervise disse, og samtidig ha et tillitsforhold til foreldrene fra vestre Vannøy. Det blir det neppe god skole av.

Sparebanken - vår bank?

Sparebank 1 NordNorge får kritikk lokalt i Karlsøy for ikke å ha solgt anleggene etter GPG-konkursen. Kritikken kan vel være fortjent. Nå vet vi selvfølgelig ikke noe om pris og forhandlingrom i denne forbindelsen, men det vi vet – er at Sparebank 1 NN sitter på nøkkelen til hele greia og har gjort det hele tiden. Nøkkelen er å finansiere anleggene.

Det Sparebank 1 NordNorge virkelig fortjener kritikk for, er måten de behandlet folk på i forkant av konkursen. Det ble stopp i drifta og alle utbetalinger da banken sa stopp. Ansatte fikk ikke lønn. GPG var ikke slått konkurs, så folk fikk heller ikke dekt sitt utestående av lønnsgarantifondet. Banken ville ikke slå GPG konkurs. Sparebank 1 NordNorge kunne fått folk ut av knipa med å forskottere lønna, men det ville de ikke. Tilbudet Sparebank 1 NordNorge kom med var ganske provoserende – de ansatte kunne få låne penger til kreditkortrenter.

I situasjonen som oppsto så man lite til den trygge og trauste, gode gamle sparebanken. Det man så var forretningsbanken som uten hensyn til folks hverdag ville minimere sine tap, og en kreditbank som ville tjene rentekroner på folk som uforskyldt har kommet i et uføre.

Sparebank 1 NordNorge har hatt en spesiell posisjon i Karlsøy. Det kan ledere og beslutningstagere legge seg på minnet. Karlsøys befolkning er gode kunder og bør behandles deretter. Når Karlsøy kommunes innbyggere snakker om «Banken» så er det Sparebank 1 NordNorge det er snakk om. Dette understøttes av at:

• Sparebank 1 NordNorge sine kunder her i Karlsøy har gjort bankens avdeling her til konsernets mest lønnsomme.
• Sparebank 1 NordNorge har svært mange kunder i Karlsøy, og utfløtta karlsøyværinger landet rundt er fortsatt i stor grad kunder.
• Sparebank 1 NordNorge er hovedbankforbindelse for Karlsøy kommune.
  

Man kan undres på om Sparebank 1 NordNorge vil beholde sin posisjon som «Banken» til folk her i Karlsøy. Hvis «Banken» ønsker det, så klarer de det lett. Men da tror jeg at «Banken» må ta samfunnsansvar og sørge for at det snarest blir drift på anleggene. Det vil både befolkninga, kommunen og ikke minst «Banken» nyte godt av.

Tom-Einar Kristoffersen, Frp og GPG

Det er noe ironisk over at Tom-Einar Kristoffersen fra FrP kritiserer Sparebanken for å la markedskreftene styre. For det er det banken gjør når de ikke selger GPG til den pris de er budt. Banken mener prisen er for lav, og da blir det ikke noe salg. Sånn fungere markedskreftene. Tilbud og etterspørsel enkelt forklart. Man kan nesten tro at Tom-Einar Kristoffersen tar til ordet mot FrP's markedsliberalisme og deregulering. Samtidig bejubler Kristoffersen sin ordførers innsats for at det offentlige, Karlsøy kommune skal kjøpe anleggene. Ser ut for at FrP vil at stat og kommune skal privatisere sykehjem og skoler – og kjøpe fiskebruk.

Nå blir vel det hele enda mer merkelig, når undertegnede som er sosialist, mener at kommunen ikke skal gjøre noen forsøk på å kjøpe anleggene. En ideell tanke for en sosialist er jo at man gjennom kollektive løsninger (kommunen) tar hånd om produksjonsmidlene (anleggene etter GPG) til det beste for samfunnet (befolkninga i Karlsøy). Sånn er nå ikke i vår verden. Det er ikke en kommunal oppgave å eie fiskebruk. I tillegg så fungerer det sånn at skal kommunen få hånd om anleggene må kommunen overby andre potensielle kjøpere. Kommunens inntreden som kjøper vil drive prisen opp.

Kristoffersen skjønner heller ikke kritikken av ordfører. For egen del kan jeg bare opplyse om at det ikke er engasjementet som er kritisert, men blant annet rollekonfliktene som oppsto i denne forbindelse. Kritikken går også på at hemmelighold og mangel på informasjon samt at minimal tid til å behandle informasjonen på, vil gjøre politikernes beslutningsgrunnlaget dårlig. Det øker risikoen for å ta en dårlig beslutning. Jeg kritiserte også at ordfører, som ordfører ikke ville ta ansvar for initiativet til forhandlingene mellom Vanna Seafood og kommunen.

Bak kritikken ligger det også en visshet i at det ikke fins noen slags logikk i at et selskap som Vanna Seafood, eller noen andre, med proffe forretningsfolk, skulle betale ei leie for anleggene som var stor nok til å dekke alle kostnadene ved å eie anleggene. Da kan industriaktørene like godt eie anleggene selv – det ville koste like mye. Målet til Vanna Seafood må ha vært forflytte finansiell risiko fra seg sjøl og over på kommunen og befolkninga.

Vanna Seafood fant ikke grunnlag for å gå videre i forhandlingen med kommunen. Advokat Kenneth Mikkelsen ytrer at dette skyldes politisk uenighet som bygger på uriktig oppfatning av faktum. Hva salgs oppfatninger og hva slags faktum Mikkelsen henviser til er uklart. Det er heller ikke det hunden er begravet. Vanna seafood fikk antagelig ikke den makt og innflytelse over anleggene de ønsket seg og valgte derfor å bryte forhandlingen. Det er uhørt at en politisk diskusjon skulle få seriøse forhandlinger å bryte sammen. Da har man lite å forhandle om.

I formannskapsmøtet sist tok ordfører et oppgjør med diskusjonene som har versert i diverse organ. At ordfører som er vår eneste betalte heltidspolitiker ikke tåler at det diskuteres i diverse organ er ordførers personlige problem. Det er folkets rett å diskutere og ytre sin meining og det må bare ordfører finne seg i så lenge det både er ytringsfrihet og demokrati i vårt land. Rådmann Jan Hugo Sørensen problematiserer også ytringsfriheten. Ved å formidle bekymring over politisk uenighet i alvorlige saker har rådmann langt på vei advart folk mot å ytre seg kritisk mot ordfører og rådmanns gjøren og laden. Ordfører burde her gjøre rådmann oppmerksom på at han ikke skal blande seg inn med politiske ytringer.

Nå er ikke jeg sikker på at kommunens innblanding med tanke på kjøp av anleggene er helt over. Kan hende legger plutselig rådmann fram for kommunestyret et «godt» tilbud fra banken som det haster med å få avgjort. Dette skjedde vel kanskje ved kjøpet av Kassefabrikken, som fortsatt er uten aktivitet. Det skjedde også tidligere at kommunestyret avviste et overpriset kjøpstilbud fra banken på forretningsbygget i Vannvåg. Neste møte la rådmann fram et kjøpstilbud på halve summen. Dette virket da som rene røverkjøpet og bygget ble kjøpt. Det var heller aldri noe egentlig behov for et slikt kommunalt bygg og det står i dag fortsatt halvtomt.

Kommunens innblanding som forhandlingspart og eventuell kjøper av GPG har sannsynligvis forheftet salgsprosessen med iallfall en måned, kanskje mer. Så lenge kommunen er aktivt med som eventuell kjøper, vil andre interessenter holde seg unna, og banken vil kanskje holde dem på avstand. Dette fordi banken vet at et kommunestyre ikke opptrer som en rasjonell forretningsmann og derfor kan finne på å betale mer for anleggene enn markedsverdi. Et kommunalt kjøp er det kun banken som tjener på.

Stemmerett for 16-åringer i Karlsøy.

Karlsøy kommune har søkt å være med i prøveprosjektet med stemmerett for 16-åringer. SV tok saken opp til behandling i kommunestyret og fikk gjennomslag for sitt syn. Dagens 8, 9 og 10.ende klassinger vil sannsynligvis ha stemmerett ved neste kommunevalg om 3 år. Stemmerett for 16-åringer vil gi ungdom en reell mulighet til å være med å forme egen hverdag og fremtid. Dokker ungdommen kjenner også best til korsen det er å være tenåring i Karlsøy. Med stemmeretten kan dokker gjøre skikkelig krav på større oppmerksomhet omkring viktige saker. Min oppfordring til dokker ungdommen, e å følge ekstra godt med på det som skjer i tida framover og eg ønsker at vi politikere får beskjed når dokker ser ka som må gjøres. Si i fra! Makta bak kravet er stemmeretten. I en liten kommune som Karlsøy har hver eneste stemme stor betydning. SV ser fram til at dagens ungdomsskoleelever skal kunne bruke sin stemmerett ved kommunevalget om 3 år.

Forøvrig har SV lagt inn forslag til endring av Grunnloven slik at 16-åringer også skal få stemmerett ved stortingsvalg. Et viktig poeng i denne sammenhengen, er at ungdom som kan dømmes etter loven, også bør ha mulighet til å påvirke loven ved å delta i valg av den lovgivende forsamlingen, Stortinget. Grunnlovsforslaget vil bli behandlet i neste stortingsperiode.

Reiselivet har særordninger

Reiselivsnæringas uttak av fisk må reguleres minst like hard som fiskerinæringa uttak av samme ressurs. Dette gjøres best med å konstruere et regelverk som gjør turistfisket avhengig av norske sjarkfiskere.

Alle norske fiskere og kystbefolkninga ellers, har begrensinger ved deltagelse i fisket. Er man fisker med egen båt, eller mannskap for den saks skyld, så er man regulert og begrenset gjennom fartøykvoter. Er man innbygger i et kystsamfunn og jobber på brygga eller på skolen, og vil fiske i helger og om ettermiddagene for å spe på inntektene, så er det stopp når du når du har tjent til momsgrensa. Dette på tross av at fritidsfiskeren med sitt fiske bidrar til den lokale økonomien både ved å bringe kvantum på land og ved å få økt sin egen kjøpekraft. Den eneste måten å unngå begrensninger er å leie ut fartøy til turister som vil fiske. Fartøy tilhørende turistanlegg kan fritt fiske intensivt dag og natt, hele sesongen, fra vår til høst. Dette er ei sterk favorisering av reiselivsnæringa og gir ubegrenset adgang til ressursen. For å sette det på spissen kan man si at for å oppnå fritt fiske i Norge i dag, må man disponere fartøyer som bemannes av utenlandsk mannskap som er villig til å betale for å få drive fiske.

Skal reiselivsnæringa bruke fisk som grunnlag for sin drift og utvikling, så må også reiselivsnæringa tåle minst like harde betingelser og reguleringer som kystbefolkning, fiskere og fiskeindustri. For å få dette til, trengs det et regelverk som likestiller reiselivsnæringa og turistene med fiskerinæringa og kystbefolkninga. Reiselivsnæringa og turistfisket kan ikke beholde dagens særbehandling og fordeler i kampen om fiskeressursene. Veksten i antallet turistanlegg viser at dette er et attraktivt satsingsområde som skyldes muligheten til fritt fiske.

Ser man bakover og tenker fremover, så er behovet for et nytt regelverk åpenbart. Etter disse dagers sterke vekst innen anlegg for turistfiske er det ikke usannsynlig med nedgangstider, konkurser og påfølgende strukturendringer, hvor større enheter med fremmede eiere vil oppstå. Dette vil trekke overskuddene ut av distriktene, bort fra der hvor verdiskapningen skjer. Oppdrettsnæringa er et godt eksempel på dette. Går det med fisketuristnæringa som med oppdrettsnæringa, er det å sørge for avhengighet mellom turistanleggene og lokale fiskere eneste måten å sikre at større deler av verdiskapinga blir der den oppstår.

Ved å legge enkle krav til grunn kan man utforme et regelverk som driver fiskerinæring og kystbefolkning sammen med reiseliv og turister:

• Turister får ikke dra på havet uten norsk skipper.
• Fartøyet må ha en viss standard for å ivareta sikkerheten.
• Fartøyet må være fiskeriregistrert.
• Fangsten leveres/omsettes og avregnes på fartøyets kvote.
  

Et regelverk som skissert vil holde større deler av verdiskapinga i kystsamfunnene og sørge for at den lokale økonomien fungerer bedre. Det styrker mulighetene for å opprettholde bosetninga (lys i husan, ikkje bare i hytter og på campingen). Dette da verdiene i større grad omfordeles til de bedriftene (fartøy) som alt er etablert i et området. Ytterlige etableringer kan ventes hvis denne driftsformen viser seg attraktiv. Gjennom aktiv bruk av avtaler med fiskerne får turistanleggene tilgang på så mye fisk de selv mener de måtte trenge, samtidig som kvotebegrensinger blir ivaretatt. Kystfiskere vil oppleve turistene som en ressurs og ikke som en konkurrent om ressursen. Man kan få en betydelig standardheving på reiselivsproduktet og det vil genereres langt flere arbeidsplasser enn med dagens uregulerte ordning. Turistanleggene slipper å investere i båter som krever vedlikehold og tilsyn. Man vil få bukt med både uregulert fiske og turisters hasardiøse ferder på havet i åpne båter. Reiselivsnæringa vil kunne konsentrere seg om det de er best på, booking, kost og losji samt å videreutvikle produktet. Gjort på rette måten står vi her ovenfor en real vinn-vinn situasjon.

Fisker fra Torsvåg taler til EU-kommiteen

Kjære EU-kommite, og godtfolk ellers.

Velkommen til Torsvåg – glad for at dokker kommer hit. Dokker e langt fra de første som kommer hit, dokker e i godt selskap.

Første spor etter folk i Norge er sannsynligvis her på Vannøya, det e 11.000 år sia.
Ei god stund etter det, så hadde Tore Hund, han som gav Olav den Hellige banesår, utror her fra Torsvåg – kanskje e han opprinnelsen til navnet på plassen.
I området her var engang en egen «konge», Helgøykongen, han Figenschau. På 1890-tallet hadde Keiser Wilhelm II årvisst på besøk.
Og i fjor kom Kronprinsparet Håkon og Mette-Marit innom en kveld.

Så dokker e i godt selskap.

Det e viktig å bli sett, både av sentrale og lokale myndigheter - og ikke minst av beslutningstagere i den Europeiske Union. Blir vi ikkje sett, så blir vi glemt, også av våre nærmeste beslutningstagere. Det opplever vi stadig.

På en sånn plass som det her, hvor vi lever av et eksportprodukt, så har vi alltid vært avhengige av konjunkturene i Europa. Historien viser store utslag i oppgangstider og nedgangstider. Høykonjuktur på 1500-tallet ble avløst av armod og elendighet pga blant annet 30-årskrigen på 1600-tallet og at danskekongen stadig låg i krig.

På samme måte virker i dag hendelse i internasjonal sammenheng direkte inn på våres tilværelse her. Krig i midtøsten gir økte oljepriser, som gir sterkere norsk krone, som igjen svekker eksporten og dermed fører til lavere fiskepriser.

Vi befinner oss i randsonen av det beboelige Europa, langt fra store befolkningskonsentrasjoner, langt fra de store byene og de store beslutningstagerne, så ligger vi utsatt til. Derfor kjære EU-komité, byråkrater og politikere, både sentralt og lokalt, tenk på oss når dere tar beslutninger. Husk på Torsvåg og husk på Karlsøy. Tenk over hvordan deres beslutninger vil virke på våre liv her i Europas utpost, her på Ishavskysten ved inngangen til Barentshavet.

Torsvåg og Karlsøy kommune er rein kystkultur, hardcore kystkultur.
Til Torsvåg sokner i dag ca 60 fiskefartøy, hvorav 30 er det man kaller helårsdrevne. Det driftes hovedsaklig med garn og lina, og noe juksa. Hovedfiskeriet er torskefisket om vinteren fra januar til april/mai, det er da årsinntekta skaffes. Ellers viktigste fiskerier er etter hyse, blåkveite, rognkjekse og breiflabb.

Torsvåg har i dag Troms fylkes største line flåte, med ca 15 aktive fartøyer. Denne flåtekategorien sysselsetter absolutt mest folk av alle typer drift. Vi har også noen familiekombinasjoner, bestående av «En kaill, ei kjerring og en sjark».

Garnflåten, egentlig resten av flåten her, sørger for fisk av «rett» størrelse. Garn er det redskap som gir det største bioøkonomiske resultatet pga. overlegne selektive egenskaper. Man kan, med en nesten utrolig presisjon kan plukke ut fiskeslag og størrelse etter behov – egentlig den fisken som er best betalt.

Nærheten til ressursen, kort vei til fiskefeltene, er vår største fordel. Det gjør at vi kan levere en fisk som er så fersk at dødsstivheten ikke har inntruffet når man leverer den. Kjøper noen fisk fra Torsvågbruket her, så kan vi som fiskere garantere for ferskhetsgraden, iallfall til kaikanten.

Miljømessig kommer vi svært godt ut. Drifstoffforbruket til flåten her er lavt. Havfiskeflåtens forbruk er 15 ganger høyere pr kg fangst. Så om noen vil satse på miljø, så sats på den små kystflåten, sånn som den her. Legg forholdene til rette for å øke denne flåtens andel av ressursen, så har dere tatt en viktig miljøavgjørelse.

Fordelinga av kvotene, og særlig torskekvotene, har avgjørende betydning for oss som lever direkte av denne ressursen, og har denne til vår hovedinntekt. Vi har ikke muligheter å finne noe annet, som gir oss lignende resultater, derfor er torsken så viktig for oss. Vi har ingen reelle substitutter.

Enhver torsk som byttes bort i noe annet fiskeri, går direkte ut over vår hverdag. Vi får ikke deltatt i fiske andre steder i verden. Bytter man bort torsk, byttes vårt levebrød bort til fordel for noen andre.

For de fleste som ikke lever direkte, og jeg understreker direkte, av torskefisket, så er nok fordelinga av torskekvotene stort sett matematikk og statistikk. De store talls lov trer inn. Og uten å vite det kanskje, ofres hele samfunn langs kysten for å få regnestykket å gå opp. Lave kvoter og fordelinga mellom flåtegruppene, i kombinasjon med en stadig mer effektiv fiskeflåte har slått ut flere fiskerisamfunn, blant annet nabobygda vår Burøysund. På kysten har det oppstått en kannibalisme, hvor i stor grad tilfeldighetene avgjør hvorvidt samfunn overlever eller ikke.

Siden torskefisket er helt avgjørende for vår eksistens, så må jeg også fortelle om de siste års fiske her. Det har vært preget av god tilgang på fisk. Vi har hatt store fangster, og kvotene har blitt tatt relativt lett. Dette skyldes at torsken her kommet inn til land. Det er vi totalt avhengig av. Fisken må komme til oss. Den må få lov å komme til oss. Grunnen til at den kommer til oss, er at den følger lodda inn til land.

Åpning av loddefiske vil bryte denne dynamikken. Det vil momentant ramme oss økonomisk. Lodda kommer ikke til land, når snurpere ligger utenfor å tar den opp, og sprenger stimene. Torsken kommer da heller ikke. Lodda får dessuten ikke gjort jobben sin, som er å gyte, og sørge for nye år med godt fiske.

Det hele er et fordelingsspørsmål – ikke glem oss når det spørsmålet kommer opp.

Så, kjære EU-komite og godtfolk ellers. Når dere skal ta beslutninger. Husk på Torsvåg, tenk på Tore Hund, Keiser Wilhelm, Kronprins Håkon og Mette-Marit og husk på kongen over alle konger Torsken

Får man dette å funke...

... er man neppe rakettforsker.

En ussel affære.

Som sluppet ut av en sekk, kom nyheten om at det med kommunestyret 23. april skulle bestemme hvor ungdomsskolen skulle være lokalisert. Vannareid skole skulle ofres.

Like ubehagelig har det vært å ta opp kampen hver gang. Det at man jevnlig må kjempe for skolen, føles som mobbing. Man vet at det snart blir å skje noe ekkelt, men man er ikke sikker på når eller hvordan, ei heller hvor langt mobben er villige å gå. Det spesielle denne gangen er at lærere ved Vannvåg skole ser ut til å ha gått sammen med lokale Ap og Frp politikere for å effektivt banke igjennom nedlegginga. Hele greia bærer preg av å være et velorganisert planlagt kupp. Alt er «tima og tilrettelagt».

Folkemøte ble arrangert i hui og hast på Vannareid 2 dager før kommunestyremøtet. Hit kom også lærere fra Vannvåg men, ikke for å hjelpe oss. Ingen av disse kom for å gi sin støtte til opprettholdelse av undervisninga på Vannareid. For lærerne på Vannareid skole må dette ha føltes svært usolidarisk og ukollegialt. Når det f.eks ble pekt på at undervisninga på Vannareid gikk greit så ytret en lærer fra Vannvåg som selv har barn, at «det er vel ikke bare ungene på Vannareid som skal ha det bra». Jo, takk – nå har vi i alle fall fått klarhet i det. En annen lærer spurte meg direkte hva slags løsning jeg hadde for ungdomsskolen i Vannvåg. Altså et alternativ til å legge ned på Vannareid. Vel, hadde det i utgangspunktet vært interesse for en annen løsning, så kunne både undertegnede, lærere og foreldre fra Vannareid blitt kontaktet på et tidlig tidspunkt. Ei løsning ville vi funnet. Den følelsen jeg sitter igjen med i ettertid, er at lærerne fra Vannvåg kun kom for å sikre sin arbeidsplass og gjøre sin arbeidsdag lettere på bekostning av skolen i nabobygda, samt å gi Ap-ordfører Bent Gabrielsen nødvendig «moralsk» støtte for sitt syn. I forbindelse med folkemøtet, så må jeg takke de to foreldrene fra Vannvåg som kom med balanserte uttalelser.

Ordfører Bent Gabrielsen og Ap's nestleder Linda Myrseth som også var til stede, benektet løftebrudd fra valgkampen. De benektet også at undervisninga på Vannareid var beskyttet av samarbeidsavtalen mellom Ap, Sp og SV som gav Ap ordførervervet. Gabrielsen har definert undervisninga av ungdomsskolelever på Vannareid rett ut av skolestrukturen. Slike definisjoner er det kun falske politikere som kan komme med. For normalt ærlige mennesker, så er det temmelig klart at undervisningssted et en del av skolestrukturen. Denne måten å bortforklare løftebrudd og avtalebrudd vekker kun forakt og avsky hos folk.

I en samtale vi hadde om skolene en gang i vinter, sa ordfører Bent Gabrielsen (Ap) til meg at «vi på vestersida hadde vært lite taktisk lur» Jeg stusset litt på dette. Taktikker har jeg alltid sett på som et middel/metode for å oppnå noe man ellers ikke ville få, og det eneste vi på vestre Vannøy ønsket var å beholde det vi hadde. Ikke hadde jeg tenkt det var noe «vi og dem» nå som det var fred om skolen og det var et opplegg som fungerte godt og ungene var fornøyd med. Lite visste vel jeg om hva som foregikk i kulissene. I ettertid skjønner jeg hva ordfører Gabrielsen mente – vi hadde ikke lagt opp noen strategi for å ta fra andre. Etter valget og avtalen som sikret Gabrielsen ordførerklubba skulle det heller ikke være behov for noen strategi for å beholde skolen intakt. Avtalen sikret skolestrukturen. Dette fikk innbyggerne her å senke skuldrene og se framover med et lengre perspektiv enn tidligere. (Vi slapp jo Frp-ordfører som var tydelig på nedlegging i valgkampen).

Kommunestyremøtet onsdag 23. april ble en selsom sak. Forslag på løsning med å tilføre litt ressurser for å bøte på situasjonen ble selvfølgelig møtt med spørsmål om inndekning. Det er en velkjent hersketeknikk for å avfeie innvendinger som kan endre rådmannen og ordførers innstilling. Når så kostnadene som påløper med en flytting ble diskutert, var rådmannens løsning at «de kunne hentes et eller annet sted i teknisk sektor». Hva ombygginger vil koste og hvor pengene hentes fra ble plutselig ubetydelig. Det er betenkelig at kostnadsspørsmålet i en og samme sak, på ene siden blir møtt med problemorientering og øyeblikket etter med løsningsorientering. Rådmannen opptrer etter min mening ikke nøytralt i denne saken. At Karlsøy kommune på en sånn måte tar ressurser fra et sterkt og svært livskraftig fiskerisamfunn på vestre Vannøy og overfører til ordførers hjembygd, det mine damer og herrer, det er ingenting annet enn et overgrep.

Som fersk i politikken har hele saken har gitt meg en real kaldusj på flere måter. Jeg hadde aldri trodd at det kunne finnes et sånt engasjement for å «berike» seg på bekostning av naboen. Hadde det enda vært en kamp om midler utenfra, så kunne jeg skjønt det. Når folk har bekymret seg for skolen, så har jeg vist til samarbeidsavtalen mellom Ap, Sp og SV og sagt at skolen ikke skulle røres denne valgperioden. Og således har jeg vært med å spre optimisme og framtidstro. Jeg har avvist gammelgutta som har sagt til meg «bare vent å se» og vist til et samarbeid i koalisjonen som jeg syns fungerte godt. Jeg hadde forsåvidt regnet med å bli bløffa og manipulert i enkelte saker, men at ordføreren skulle vise seg å være så direkte falsk, og totalt uten integritet, det hadde jeg aldri kunne tenkt meg. Ved første korsvei valgte ordfører Bent Gabrielsen å gå fra samarbeidsavtalen og søke støtte hos Frp for sin personlige hjertesak.

Turistfiske og kystfiskeren.

Sigmund Arstrand hevder feilaktig i sitt innlegg 13. mars 2008 at norske kystfiskere er en utdøende rase, og at turistfisket skaper arbeidsplasser der disse forsvinner.

Først vil jeg avkrefte at kystfiskeren er døende, sjøl om mange føler de kjemper for livet, så er de kystfiskemiljøene som jeg kjenner til svært levende. Bare her i Karlsøy kommune er det ca 200 registrerte kystfiskefartøy, og fiskeriene går så det suser. Turistfisket kan vel skape arbeidsplasser, men med den veksten som man aner innen fisketurisme, så vil denne næringa heller fortrenge kystfiskere i stedet for å erstatte dem.

Som fisker har jeg ingen problemer med også å være oppgitt over Fiskeridepartementets klossete utspill og underlige utforming av regelverk. I forbindelse med turistfisket finner jeg det uforståelig at ressurskontrollen skal finne sted på grensen ut av Norge, og ikke der hvor fisket foregår. Alle som har tatt med seg en kartong sigaretter og ei flaske alkohol for mye over grensen vet jo at det ikke akkurat er høy risiko for å bli stoppet og fortollet. Aarstrand frykter at med reguleringer vil hans rett til fisken i fjorden bli fratatt han. Denne personlige retten vil han beholde, sånn som alle i Norge som kan fiske til eget bruk. Men, kanskje vil vi en dag se et regelverk som begrenser muligheten til å disponere fartøy i fritt fiske med «utenlandsk mannskap».

Turistfisket er ei dårlig regulert cowboynæring i sterk vekst. Om ressursuttaket er stort eller lite, så må det reguleres. Alle fiskere og kystbefolkninga ellers, har begrensinger ved deltagelse i fisket. Er man fisker med egen båt, eller mannskap for den saks skyld, så er man regulert og begrenset gjennom fartøykvota. Er man innbygger i et kystsamfunn, jobber på brygga eller på skolen, og vil fiske litt i helger og om ettermiddagene for å spe på inntektene, så er det stopp når du når du har tjent til momsgrensa. Sjøl om fritidsfiskeren med sitt fiske deltar i den lokale økonomien både ved å bringe kvantum på land og ved å få økt sin kjøpekraft, så får hun ikke ta ut hele sitt potensiale. Den eneste måten å unngå å bli begrenset av hverken fartøykvoter eller momsgrensa, er å leie ut fartøy til turister som vil fiske. Da er det fritt fram. Fartøy tilhørende turistanlegg kan fritt fiske intensivt dag og natt hele sesongen, fra vår til høst. Dette er ei sterk favorisering av reiselivsnæringas turistfiske som går på bekostning av både kystfiskere og fritidsfiskere.

Turistfisket må inn i ordnede former. Dette kan kun gjøres ved å utforme et tydelig regelverk som tar sterkt hensyn til fiskere og befolkning i kystsamfunnene. For å utnytte potensialet som ligger i turistfisket må man også sørge for et regelverk som ikke nører opp til konflikter mellom denne relativt nye næringa og den tradisjonelle bruken av kystsonen. Løsninga ligger i samarbeid og avtaler mellom fiskere og reiselivsbedrifter. La de ulike aktørene gjøre det de er best til. Fiskerne, som er best på fiske, tar seg av fiskeriene. Legger man til grunn at turister ikke kan dra på havet uten norsk skipper, og at fartøyet skal ha en viss standard vil man også ivareta sikkerheten (samt at man først nå kan begynne å snakke høyt om arbeidsplasser). Fartøyet må være fiskeriregistrert og fangsten leveres/omsettes og avregnes på fartøyets kvote. Reiselivsbedriftene gjør det de er best til og sørger for booking, kost og losji. Reiselivsbedrifter som ønsker fisketurister må gjøre avtaler med fiskere om at disse mot kompensasjon holder av et gitt kvantum av årets kvote til bruk i turistfisket. Slik kan man få bukt med både uregulert fiske og turisters hasardiøse ferder på havet i åpne båter. Man vil også få en betydelig standardheving på reiselivsproduktet og det vil genereres langt flere arbeidsplasser enn med dagens uregulerte ordning.

Havneutbygging til besvær.

(Svar til Leif-Wiggo Ditlefsens åpne brev til politikerne i Karlsøy på karlsoy.info den 29.02.2008 )

Om noen skulle være i tvil, så er mitt utgangspunkt at i den hardt pressede økonomiske situasjonen kommunen befinner seg i, så jobber jeg for at kommunens låneopptak blir minst mulig. Det er ingen enkel oppgave, for det finnes veldig mange gode tiltak som krever en grunnlagsinvestering. Jeg mener det er viktig å ha fokus på økonomi og den økonomiske virkningen av de ulike tiltak kommunen involverer seg i.

Ved etablering av flytebryggene i Torsvåg (2003) var det en klar forutsetning at brukerne skulle betale det som staten gjennom Kystverket ikke dekte med sitt tilskudd, slik at kommunen ikke fikk kostnader med anlegget. I utgangspunktet var ikke kommunen særlig villig å delta i det hele tatt. Hovedårsaken til dette var oppgitt å være kommunen vanskelige økonomiske situasjon. Til slutt ble anlegget etablert og brukerne av flytebryggene i Torsvåg dekker nå ca 2/3 deler av investeringskostnadene.
I Stakkvik skulle det bygges et lignende anlegg, med en kapasitet som skulle være det doble av anlegget i Torsvåg. Dette forundret meg noe, da fiskeflåten i Stakkvik ikke akkurat er kommunens største. Etter henvendelse til kommunens plan- og næringssjef fikk jeg opplyst at anlegget i Stakkvika skulle være finansiert på samme måte som i Torsvåg, dvs fullstendig selvfinansiert ved at kommunen ikke har kostnader med drift eller investering. Det var (og er) forståelig med tanke på kommunens vanskelige økonomiske situasjon. Etterhvert ble det til at kommunen skulle bære 1/3 av kostnadene med etableringen. Sett i lys av kommunens holdninger i forkant av etableringen i Torsvåg var dette vanskelig å forstå.
Av årsaker jeg ikke har oversikt over, så drøyde etableringa av anlegget i Stakkvik ut i tid. I høst ble det klart at prosjektet ville miste sitt tilskudd hvis det ikke ble igangsatt før nyåret. Her måtte det handles raskt og saken ble tatt opp i siste møte før jul. Det var på dette møtet jeg hadde et forslag som skapte noe kontrovers. Etter et raskt regnestykke kom jeg fram til at de over 30 brukerne av havna i Stakkvik galant kunne klare å dekke hele kommunens kostnad på ca 3,2 millioner når 16 leietagere i Torsvåg dekker lånekostnader på ca 2 millioner. Jeg foreslo da at kommunens kostnader (3.250.000 kr) skulle dekkes inn i form inntekter fra utleie av båtplasser, samt at eventuelle overskridelser skulle belastes prosjektet. Det ble rabalder med en gang, og etter gruppemøte trakk jeg forslaget. Gruppa satte da fram forslag om minimumsleie på 5.000 kroner som ble vedtatt og siden opprettholdt i møtet torsdag 28.februar.

Etter dette og Leif-Wiggo Ditlefsen åpne brev til politikerne i Karlsøy kan man jo gjøre seg noen tanker om hva som er rett og galt. Personlig syns jeg det er helt galt at kommunen spanderer bortimot 2 millioner (kommunal andel + reguleringsplan og diverse) på ei flytebrygge. Samtidig har jeg forståelse for dette da anlegget også er ei etterlengtet havn for fiskerne i Stakkvik. Men, med dette tiltaket øker kommunens årlig driftsbelastning med ca 130.000 kroner. Dette er midler som hadde vært gode å ha, særlig til skole og helse. At leietakere i Stakkvik havn reagerer på en prisøkning har jeg forståelse for, men med tanke på at hele kommunens befolkning er med å betale for anlegget, så syns iallfall jeg at en minimumspris på kun 5.000 kroner bør bli møtt med forståelse.

Mange med meg vil nok mene at Leif-Wiggo Ditlefsen er alvorlig storforlangende. Storforlangende fordi bygda han bor i får et havneanlegg til over 5 millioner kroner, mens sjøl syns han 5000 kroner i året for en båtplass der er urimelig mye. Når så Ditlefsen til slutt reklamerer med gratis båtplasser til alle, da er bunnen nådd. Ja, det e nesten så man blir forbainna. Hele kommunens befolkning er med på å betale, mens Ditlefsen skal ha det gratis. Eg syns han skal skjemmes. Skulle det eventuelt være noen som trenger en billig båtplass, så kan Karlsøy kommune kontaktes, da Ditlefsens plass etter all sansynlighet er ledig.

Til slutt må jeg si at jeg ble både overrasket og smigret over Leif-Wiggo Ditlefsens beskrivelse av meg som verdensmester og allvitende. Til dette må jeg takke for tilliten og si at jeg gjør så godt jeg kan.

Mvh
Jan Olsen, SV

Nei til loddefiske

Ordfører i Austevoll, Helge Andre Njåstad beskriver i Fiskaren 13. februar bekymringsfulle utsikter for Austevoll og andre fiskeriavhengige samfunn på grunn av nedgang i kvoter og pris på makrell og kolmule og nordsjøsild.

For å kompensere for ringnotflåtens «tap», og på vegne av seg sjøl og andre fiskeriavhengige, ber Njåstad om at det åpnes for loddefiske i Barentshavet. Dette får meg til å bli bekymret.

For det første så er sannsynligvis ingen fiskeriavhengige samfunn langs norskekysten sammenlignbare med Austevoll. De bekymringer Njåstad har, kan ikke uten videre tillegges det generelle uttrykket fiskeriavhangige samfunn. Heile kysten er i ulik grad fiskeriavhengige. Her i Nord-Troms og Finnmark er vi særdeles avhengig av fisken, dog ikke kolmule og makrell, men hovedsaklig torskefiskeriene. Når fisket slår feil kan vi heller ikke som Austevoll, stø oss på lakseoppdrett og oljenæring.
For det andre så vil ei åpning av loddefisket i Barentshavet direkte ramme ensidig fiskeriavhengige samfunn, hovedsaklig de fleste kystkommuner i Troms og Finnmark. Dette ved at lodda er torskens viktigste åte næringsmessig og ved at lodda tar torsken med seg til land og gjør den tilgjengelig for kystflåten på våren. Hver gang det har vært åpnet for loddefiske, så har det endt med kollaps i loddebestanden med den ytterligere konsekvens at vårtorskefisket blir magert og en fiasko.
Åpning av loddefisket i Barentshavet vil nok en kort stund glede noen storredere med rettigheter i dette fisket. Det vil også gi langsiktig negativ effekt på alle torskevhengige samfunn fra Lofoten og nordover, bestående av kystflåte og industri. Så kjære fiskeriminister, la være å åpne for loddefiske, vi veit jo korsen det går.

Jan Olsen
Kommunestyremedlem (SV)
Karlsøy i Troms.

Retten til å bli hørt - anonymt?

(Svar til Sandersens sutring over all kritikken mot anonyme kilder og anonyme meningstyrere)

Først vil jeg begynne med redaktørens overskrift – retten til å bli hørt. Denne retten fraskriver man seg det øyeblikk man ytrer seg anonymt. Iallfall kan man ikke regne med å bli tatt på alvor, eller bli ansett som en seriøs debattant. Skjuler man seg bak en anonymitet så kan man si hva man vil (usannheter og halvsannheter) uten å måtte stå til ansvar for det, med mindre det er så direkte ærekrenkende og injurierende at det politianmeldes og etterforskes.

Personer som opptrer anonymt må også finne seg i å bli mistenkeliggjort. Så lange man ikke vet hvem man har med å gjøre, så kan man ikke være særlig sikker på hva slags målsetning som ligger bak. Redaktøren forvalter denne anonymiteten og bringer bare videre uklarheten med sine henvisninger til det diffuse «foreldre jeg har snakket med» og «foreldre og andre voksne». Særlig tydeligere blir det heller ikke når redaktøren kan fortelle at «noen» blir nedsablet av «andre». Her kan man få inntrykk av at redaktøren mener at «noen» ikke får fremmet sine meninger. Da bør redaktøren slippe disse til i sin avis. Ja, rett og slett hjelpe både sak og person fram og opp i lys dag.

Videre ser jeg det plager redaktøren at jeg har referert til et innlegg på debattforum som piss og spy. Det som er betenkelig, er at om jeg hadde skrevet anonymt, så hadde ikke redaktøren kunne reagere som han gjorde. Da ville redaktøren beskyttet mitt navn og kanskje holdt fram «retten til å bli hørt». Innlegget det refereres til, mener jeg er usaklig piss fordi det langt på vei konstaterer at skolen over år ikke har vært god. Denne påstanden er usaklig og ikke dokumentert, samt at den er fremsatt anonymt. Det blir umulig for skolen med lærere, rektor og skolesjef å imøtegå den slags kritikk. I det hele tatt er innlegget en skikkelig drittpakke – anonymt og usaklig.

Vannareid skole er en god skole med mange erfarne og flinke lærere. Skolen kan ikke over natta bli dårlig, bare fordi en (eller flere) foreldre ikke fikk den rette læreren til sitt barn, i et spesielt fag. Det som er et spesifikt og forbigående problem har blitt fremstilt som et generelt og varig problem. I sin tur gir det unødvendig negative følelser omkring skolehverdagen og er til skade for hele læringsmiljøet. Sånn som denne saken har utvikla seg, i fra slarv på bygda via anonyme innlegg på diskusjonsforumet, og videre til redaktørens penn, minner om fjøra som ble til fem høns. Generalisering av et spesifikt problem er ikke bra for noe eller noen, og gir iallfall ikke en sunn debatt.

I samme slengen ønsker redaktøren å belære meg i hva det er å vare folkevalgt, det får han gjerne gjøre. Han mener at jeg på grunn av min status som kommunestyremedlem må vise respekt for andres anonyme og sakesløse påstander. Til dette må jeg si at slike innlegg får den respekt som fortjent. Å være valgt AV folket FOR folket, betyr ikke at jeg skal slutte å si det jeg oppriktig mener.

Det forplikter å være folkevalgt og jeg ønsker å gjøre en best mulig jobb for hele kommunen. Jeg er villig til å se på et hvert problem som måtte melde seg, men vil aldri bruke anonymt slarv som saksopplysning. Enhver kan kontakte meg for å få fremmet en sak og jeg vil hjelpe til så langt det er mulig.

Og tilslutt; hvor har det blitt det av energien og positiviteten din Sanders. Du må slutte å sause deg inn i negativt sludder. Dine siste kommentarer har jo alle båret preg av negativt fokus. Bruk krafta di tel å bringe fram gode nyheter og skriv en positiv kommentar, «sånn i fra sidelinja».