Desentralisert

Når man bor usentralt, enten det er Husøya – sett fra Finnsnes, Finnsnes – sett fra Tromsø, eller Tromsø – sett fra Oslo, så får man det sentralmakta kaller desentraliserte offentlige tjenester.

Altså tjenester storsamfunnet egentlig ikke vil gi på slike steder, men som av godhjertede politikere blir tatt ut av sitt naturlige element (sentrum) og desentralisert.

Man skal altså være evig takknemlig for at det finnes grunnskoler og legekontor, videregående og sykestuer, høyskole, universitet og sykehus. Alt sammen desentralisert, som en gave, en ekstrainnsats fra de som er litt større i fellesskapet.

Ser man derimot på det som en naturlig ting å ha gode utdanningsmuligheter og helsetjenester, i den levende bygda, det kommunesentret, eller den byen man bor i, mener «de sentrale» at man er utakknemlig og storforlangende, og at man må skjønne at dette er egentlig rent for meget.

Og skal noe legges ned, så får man værsågod være glad for at det ikke er gjort for lenge siden. For nå er det slutt, nå skal det effektiviseres og spares, «vi» må gå med overskudd, og «du» skal betale.

For SV handler det om å gi et tilbud til folk der de er. Der de bor og vil være. Det er også samfunnets tilbakebetaling for de verdier som skapes i fiskevær, jordbruksbygder og industrisamfunn utover i landet.

Denne stedsavhengige og arbeidsintensive verdiskapinga lar seg ikke sentralisere inn til steder som Finnsnes, Tromsø eller Oslo.

Derfor kjemper Troms SV blant annet for at truede skoler skal overleve og videregående bestå, - og for at vi skal få et forskningskip til Tromsø.