Sjøstøvelretorikk mot samfunnsdebatt

Torbjørn Trondsen gjorde nok en gang den kardinalsynd å tråkke fiskernæringas adelsmenn på tærne. Når så Trondsen i tillegg bruker eksempler fra tillitsmennenes egne virksomheter for å illustrere sitt poeng, ber han om bråk. Det er ikke de tillitsvalgtes mulighet til å la sin virksomhet fortsette mens de er opptatt med politiske og organisatoriske verv som gjør norsk fiskeripolitikk til en fiasko for kystsamfunnene og en suksess for fiskebåtrederne.

Trondsen får et brutalt svar på tiltale i form av karakteristikker av både mann og mening, og profesjon ikke minst, siden Trondsen er professor med doktorgrad i fiskerifag. Har man ikke sjøvatn på støvlene, vært vest i kanten, på Banan eller ved Hopen og er fartøyeier, så er man jo ikke meningsberettiget i fiskerpolitisk sammenheng (det burde en professor ha fått med seg). Fisker , fiskarlagsmann og fylkesråd i Troms, Knut Werner Hansen og leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen fremfører en formidabel forestilling i sjøstøvelretorikk i sitt svar til Trondsen. De diskuterer ikke fiskeri- eller kystpolitikk - de diskuterer Trondsen og seg og hvem som er berettiget å mene noe når det kommer til fiskeripolitikk. Reidar Nilsen er så tydelig på dette da han avviser å diskutere fiskeripolitikk med Trondsen.

Det er på høy tid å gi plass til flere enn Fiskarlaget i fiskeripolitikken. Fiskerlaget har alt for lenge alene fått definere hva som er bra for en samlet norsk fiskerinæring. Tradisjonelt var Fiskarlaget Arbeiderpartiets redskap for å bedre fiskernes og kystbefolkningas kår, samt å utvikle og industrialisere fiskeriene. Nå ser det imidlertid ut som om Arbeiderpartiet er blitt Fiskarlagets redskap for å samle ressursene på færrest mulig hender.

Dette kan ikke fortsette. Vi trenger en politikk som sørger for at fisken kommer på land, og det i en tilstand som gjør at den skaper arbeid og aktivitet. Selve grunnlaget for bosetning langs kysten her blir ført frosset forbi nesen på befolkninga, og nå har den større kystflåten også begynt å montere fryseri i fullt monn. Fisk sendes fortest mulig til Kina for filetering og injiseringa av vann og fosfat før den returneres til konkurranse med våre egne produkter. Jeg tror ikke det er sånn vi vil ha det?

LU-fisk og innstillingen har naturligvis skapt harme hos Fiskarlaget. LU-fisk svekker Fiskarlagets posisjon som toneangivende i norsk fiskerpolitikk, og bringer på banen nordnorske politikere som uten å la Fiskarlaget sette begrensingene, kan uttrykke selvstendige analyser om samfunnsutviklinga og definere mål på hvordan fisken som ressurs kan brukes til vårt felles beste.

Derfor er LU-fisk sitt grundige arbeid viktig og deres sin innstilling til ny politikk forfriskende. Den har Nordnorge og kystsamfunnene som utgangspunkt og ser på virkningen av ulike tiltak uten å ta ensidige hensyn til fiskebåtrederne. Dette er poenger som overdøves når «tusener av støvler tramper i takt» for de få og priviligerte sine interesser.

Servilt og underdanig ledersjikt?

Det er liten grunn å være overrasket over avsløringene om at amerikanerne driver overvåkning av norske borgere i Norge med hjelp av tidligere politifolk. Det fins nok en god gammel tradisjon for dette siden den kalde krigens dager.

Høyresida, som ellers lukter blod med dem minste anledning, har vært meget behersket i sin kritikk av justisministeren.
Det er forsåvidt et dårlig tegn, men det er lett å skjønne at selv høyresida har vanskelig med å kritisere en aktivitet de liker, sjøl om de kan gi justisministere en skikkelig kilevink. (Kanskje er egentlig høyresiden oppriktig mere opptatt av viktigere ting sånn som gudmorgaver, afganske tepper og armband).

Personlig tror jeg det er for mange i maktens korridorer som syns denne spionasjen er ok, til at det blir reaksjoner mot amerikanerne. Det er for mange som syns det er greit å være underlagt USA gjennom NATO (og forsåvidt også EU gjennom EØS).

Hensynet til disse imperiene er viktigere enn hensynet til egen befolking.

Mange ganger har jeg tenkt, at man trenger ikke uvenner når man har sånne venner.

Derfor er det viktig at pressen fortsetter sitt arbeid og holder saken varm og aktuell, sånn at folk flest får vite hva som skjer.

USA har altså trekt oss med i krigen i Afghanistan, fått havner og flyplasser omgjort til terrorsoner og sperret av, og nå spionerer de på oss - attpåtil med våre egne folk.

EU trykker oss jevnlig ned med regelverk og direktiver som de selv ikke klarer å etterleve.

Midt oppi dette sitter ei stasforvaltning som smilende tar i mot ordre og sørger for å få den utført til perfeksjon.

Er det rart at folk i mange tilfeller mister trua på stat og regjering?

Vitenskapelige metoder?

Et betimelig spørsmål som pressen dessverre unnlater å konfrontere oljetilhengerne med, er hvilke vitenskapelige metoder en konsekvensutredning skal bygge på, og om disse metodene ikke kan benyttes uten at Stortinget vedtar konsekvensutredning etter petroleumsloven?

Stadig kommer det i pressen et jevnt sig av ønsker om konsekvensutredning av LoVeSe. Derfor må man hele tiden ha i bakhodet at konsekvensutredning etter petroleumsloven er siste juridiske flaskehals for åpning. Når det bes om KO, så bes det per definisjon om åpning av oljefeltene.

Nyeste skudd på treet av oljetilhengere er Senterungdommen i Troms. For Senterungdommen ser det ut som om KO etter petroleumsloven er eneste måten å få frem kunnskap på. Koblingen mellom nødvendigheten av KO for kunnskapens skyld må bygge på ren og skjær kunnskapsløshet.

Det finnes ikke en eneste vitenskaplig metode eller instrument som kun fungerer etter at Stortinget har vedtatt igangsetting av KO. Alt forsknings- og fagmiljøene kjenner til av vitenskaplige metoder og teknikker, kan benyttes til å svare på de spørsmål man ønsker å få svar på, helt uten KO.

Forsøk å spørre en professor eller forsker hva som må ligge til grunn for å få gjøre et kvalifisert vitenskaplig arbeide. Konsekvensutredning etter petroleumsloven vil garantert ikke være en del av svaret.

Kommunesammenslåing

Kommuner må gjerne slå seg sammen om de selv vil.

Debatten er imidlertid preget av en typisk ovenfra-og-ned kommunikasjon, fra sentrum til utkant, med budskap om at «de andre» må slå seg sammen.

Bruk av tvang er ikke salgbar politikk, derfor snakkes det om økonomiske incentiver og kvalitetsheving og større tjenestetilbud av de som ønsker færre kommune. Vi må ikke glemme at når valgmulighetene minimeres, så er dette også en form for tvang.

SV's Heiki Holmås drev høyttenking her om dagen og sa det samme som mange har tenkt (og Bjarkøy har gjort), at kommuner som er villige til å slå seg sammen, kan få bedre infrastruktur og kommunikasjoner i bytte. Heri ligger allikevel et tvangsmiddel – kommunene kan da ikke regne med å få den infrastruktur som resten av landet allerede har (fast dekke på veier, fiberkabel, mobildekning, tv-signaler mm) med mindre de slår seg sammen med nabokommunen. Det er ikke rimelig og vil oppleves som en ufin måte å gjøre det på.

En eventuell kommunesammenslåing styrt og bestemt av maktelitene i hovedstaden, bør i så fall begynne på hjemmebane i Oslo-området og sentrale Østlandet hvor infrastruktur og kommunikasjoner allerede er gode og kommunene arealmessing små. Sammenslåingene kan da skje uten at det må bygges nye veier, broer og tunneler, noe som vil øke gevinsten. Der er det også kort vei fra departementene til innbyggerne som omfattes av endringene, slik at byråkratene lettere kan bli oppdatert på konsekvensene.

I debatten er det meget betenkelig at utdannings- og helsedirektøren har rykket ut på denne politiske arena og postulerer at både helsevesen og skole vil bli bedre av kommunesammenslåing, og at småkommuner ikke klarer å tilby tjenester på nivå med de store.

Undersøkelser viser det motsatte. Folk i småkommuner er mer fornøyd med tjenestetilbudet enn i større kommuner. Dette er nok et eksempel på at offisiell virkelighet er en annen enn opplevd virkelighet. Økonomisk er det heller ikke noe å spare på kommunesammenslåing. Erfaringene fra Danmark viser økt byråkrati og offentlige utgifter, og norske utredninger viser det samme.

Når det gjelder kvaliteten på tjenestene, så må det være et paradoks at det er i Oslo det ser verst ut. Landets størst kommune. Når høyresida trekker fram elendigheta i helsevesenet, se er det gjerne eldreomsorgen i Høyre/Frp-styrte Oslo som brukes som eksempel. 25 % av skolene i Oslo har fritak fra de nasjonale prøvene, og det er neppe på grunn av at disse skolene kommer spesielt godt ut i denne typen kvalitetsvurderinger. Man kan virkelig lure på hvor lurt det er med sentralisering og store kommuner.

Det er vanskelig å se maktstrukturenes ønske om kommunesammenslåinger som annet enn en måte å øke sin makt på. Lokaldemokratiet svekkes ytterligere, og færre enheter er lettere å styre fra toppen. Kommunesammenslåing kan også ses på som endel av den blå vinden fra høyre. Sentralisering og større enheter vil gjøre det lettere og mer lukrativt for kommersielle selskaper å overta kommunale tjenester.