Foretak eller sykehus?

Foretak er butikk, sykehus er helse og omsorg. SV ønsker å gjøre helseforetakene om til sykehus igjen. Foretak og sykehus har forskjellig fokus.

Organiseringa i foretak er dessuten egnet til en rask privatisering siden folkevalgt styring er fraværende. Private bedrifter går fra tid til annen konkurs. Dette gjelder også selskaper som finansieres av det offentlige, som f.eks barnehager. Skjer dette i et privatisert helsevesen, så må Staten inn å redde «kundene» selv om Staten alt har betalt for tjenestene. Det blir dobbelt så dyrt for skattebetalerne, mens aksjeeierne og direktører med høye lønninger sitter igjen med gevinsten i form av bonuser og utbytte.

Man kan se for seg nyhetsreportasjen når Sykehjem AS har gått konkurs. Staten må da inn med masse ekstra penger. Ansatte, pasienter og pårørende kan ikke bare bli møtt med et skuldertrekk og beskjed om at de selv har valgt akkurat dette sykehjemmet og må derfor ta konsekvensen av det.

Privatiseringa innen helse og omsorg må stoppes. SV setter pris på bestemor, men ikke i kroner og øre slik at hun snarest mulig kan legges ut på anbud, eller konkurranseutsettes som høyresida pent og pyntelig kaller det. Bestemor skal ha det godt, uten å måtte tjene som en innsatsfaktor til avkastning på kapital i en privatisert eldreomsorg.

Turistfisket – kystens smutthullfiske.

Fisket er kvotebelagt i erkjennelse av at fisk er en begrenset ressurs. Kvotene er fordelt mellom fiskerinæringas ulike aktører etter et sinnrikt system. For å delta i dette systemet må man ha deltageradgang. Dette omgår reiselivsnæringa da den kun å tilrettelegger for fisketuristene. Samtidig har reiselivsnæringa med protester mot utførselskvota på 15 kg fisk gitt sterkt uttrykk for sin bruk av fisk som en ressurs, samt at den også har markert behovet ved å be om kvoter på linje med fiskerinæringa. De mange oppslagene om smugling av fisk ut av landet er symptomer på at noe er galt. Å sette inn ekstra ressurser for å fange flere «hobbyeksportører» vil bare bekrefte problemet ytterligere og eventuelt dempe symptomene. Hovedproblemet er imidlertid at hvem som helst, når som helst og hvor som helst kan fiske så mye de vil, uten så mye som å løse fiskekort, samtidig som det legges til rette for at stadig flere skal benytte seg av denne «opplevelsen».

Tallenes tale.
En reiselivsbedrift jeg kjenner til har 10 fartøy i drift. Fullbooket kan den ta i mot 1000 gjester i sesongen. Normalt opphold er ei uke og vi kan anta det fiskes 100 kg per gjest, dvs totalt 100 tonn på en sesong. Dette er et betydelig kvantum den lokale fiskerinæringa går glipp av. 100 tonn utgjør f.eks 6-7 gruppe 2 kvoter, eller 3 kvoter for 10-metringer. I teorien kunne fiskeflåten vært styrket med 3 fartøy lokalt med denne ressursen tilgjengelig. Ressursen som reiselivsbedriften forbruker, kan altså sysselsette 3-5 fiskere og i tillegg arbeidere på land. Reiselivsbedriften har oppgitt til media å sysselsette en person.

Førstekonsulent A.T.A. Astroza i fiskeri- og kystdepartementet opplyser i en artikkel i Råfisklagets magasin «På første hånd» at det fins over 600 bedrifter som tilbyr turistfiske lang kysten vår. Hvis vi antar at hver bedrift har 5 båter til utleie, så er det totalt 3.000 fartøy tilgjengelig for turistfiske. I Norge er det ca 3900 fiskeriregistrerte fartøy under 10 meter. Turistfiskeflåten synes å være like stor som fiskeflåten. Fra bedriften i eksempelet, ser vi at hvert fartøy fisker 10 tonn og med et likt driftsmønstret så vil 600 bedrifter med 3.000 fartøy fiske 30.000 tonn. Til sammenligning så er gruppekvota i åpen gruppe 2 for 2009 ca 15.000 tonn. Kvotene for gruppe 1 er som følger; u/11m – 33.000 tonn, 11-15m – 32.000 tonn og 15-21m - 33.000 tonn.

Løsning gir sysselsetting og verdiskapning.
Ovenfor ser vi at 100 tonn fisk og 10 fartøy i fritt fiske gir en arbeidsplass i regi av reiselivsnæringa. Det er dårlig utnyttelse av ressursen i tillegg til at det utføres et uregistrert fiske på lokale bestander. Størrelse på dette uregistrerte fisket er vanskelig å anslå. Jeg antyder et turistfiske på størrelse med gruppekvotene til kystfartøyene, 30.000 tonn. Dobbelt så mye som totalkvota i åpen gruppe og tilsvarende 18 % av kystflåtens torskekvoter. Å forsøke å begrense dette uregistrerte fisket med utførselskvoter og kontroller på grensen er lite hensiktsmessig. Problemet må løses i andre enden. Den løsningen som jeg tror er best, vil gi kysten den sysselsettinga som reiselivsnæringa argumenterer med og mere til. Samtidig får turistene opplevelsen de er ute etter og miljøet vil spares ved hensynsfull bruk.

• En løsningsmulighet er at av hensyn til ressurs, ressurskontroll og tradisjonell fiskerinæring så må turistfiske foregå fra fiskeriregistrerte fartøy, fangsten leveres og avregnes på fartøyets kvote. Turisten vil da virkelig oppleve kystkultur og ekte fiske.
  

• En annen mulig løsning er bag-limit, all fisk registreres (og eventuelt merkes ved utsetting) og at turistfartøy må føres av lokalkjente folk for å kunne ta hensyn til faststående bruk og fiskere i arbeid. Brudd på reglene må her som i andre land føre til sterke reaksjoner, f.eks beslaglegging av utstyr og høye bøter.

For begge løsninger gjelder at man bruker lokale fiskere eller innbyggere som forstår både formelle og uformelle regler i utøvelsen av fisket. Med nye retningslinjer ville reiselivsbedriften i eksemplet sysselsatt 10 personer fremfor dagens ene, pluss at fiskeindustrien blir tilført råstoff. Ved å bruke regelverket som gjelder for fiskerinæringa slipper man også å opprette en ny etat med ansvar for ressurskontroll og forvaltning av turistfisket, samt at tollerne kan bry seg om viktigere ting enn å beslaglegge «opplevelsen» til fisketuristene.

Forkjørsrett på fergene.

Fra Reinøya, som har fylkets mest trafikkerte fergesamband, er det kommet et krav om forkjørsrett for fastboende. Det er en god ide og forkjørsrett burde innføres på de samband hvor innbyggerne føler behov for det. Dette fordi innbyggerne på øyene i Troms er primærbrukere av fergesambandene og det er nødvendig for oss å reise med ferga for å nå både jobb og tjenester. Bare det å risikere å bli stående igjen av ferga er ei ekstra stressede belastning.

Mange fra Reinøya jobber på Hansnes og i Tromsø og risikerer ofte å bli stående igjen da det ikke er uvanlig at ferga dit er full. Særlig ille er det for barnefamilier. De får problemer med henting av unger i barnehagen og risikerer å utebli fra andre aktiviteter det som forelder er vanlig å delta på. Forkjørsrett vil gi en sikkerhet for at folk kommer seg hjem som planlagt etter jobb eller andre nødvendige ærender. Noe som er en selvfølgelighet for folk ellers.

Det er selvfølgelig ergerlig for hytte- og feriefolk å bli stående igjen, men disse foretar en fritidsreise, og må ha forståelse for at innbyggere legger opp hverdagen etter fergeruta. Problemet med fulle ferger oppstår i høysesongen for hytte- og feriefolk, og da bør befolkningen skjermes for den belastningen disse skaper.

Nå er det ikke bare på sambandet til Reinøya at problemet oppstår. Derfor må forkjørsrett på fergene til øyene i Troms vurderes for alle samband. Fergeavhengige må kunne se på det som en selvfølgelighet å komme seg hjem uten å bli påført timevis av ekstra ventetid i fergekø.

Her på Vannøya opplever vi av og til at man kan bli igjen av ferga. En kreativ løsning på det problemet er at noen for eksempel stiller seg i køen til Karlsøya da disse kjører ombord først. Når ferga så kommer til Karlsøy, så kjører de bare ombord på ferga igjen. En forkjørsrett ville nok sikre at alle innbyggere kommer seg med ferga, samt at det ville være plass til de aller fleste hyttefolkene også.