En ussel affære.

Som sluppet ut av en sekk, kom nyheten om at det med kommunestyret 23. april skulle bestemme hvor ungdomsskolen skulle være lokalisert. Vannareid skole skulle ofres.

Like ubehagelig har det vært å ta opp kampen hver gang. Det at man jevnlig må kjempe for skolen, føles som mobbing. Man vet at det snart blir å skje noe ekkelt, men man er ikke sikker på når eller hvordan, ei heller hvor langt mobben er villige å gå. Det spesielle denne gangen er at lærere ved Vannvåg skole ser ut til å ha gått sammen med lokale Ap og Frp politikere for å effektivt banke igjennom nedlegginga. Hele greia bærer preg av å være et velorganisert planlagt kupp. Alt er «tima og tilrettelagt».

Folkemøte ble arrangert i hui og hast på Vannareid 2 dager før kommunestyremøtet. Hit kom også lærere fra Vannvåg men, ikke for å hjelpe oss. Ingen av disse kom for å gi sin støtte til opprettholdelse av undervisninga på Vannareid. For lærerne på Vannareid skole må dette ha føltes svært usolidarisk og ukollegialt. Når det f.eks ble pekt på at undervisninga på Vannareid gikk greit så ytret en lærer fra Vannvåg som selv har barn, at «det er vel ikke bare ungene på Vannareid som skal ha det bra». Jo, takk – nå har vi i alle fall fått klarhet i det. En annen lærer spurte meg direkte hva slags løsning jeg hadde for ungdomsskolen i Vannvåg. Altså et alternativ til å legge ned på Vannareid. Vel, hadde det i utgangspunktet vært interesse for en annen løsning, så kunne både undertegnede, lærere og foreldre fra Vannareid blitt kontaktet på et tidlig tidspunkt. Ei løsning ville vi funnet. Den følelsen jeg sitter igjen med i ettertid, er at lærerne fra Vannvåg kun kom for å sikre sin arbeidsplass og gjøre sin arbeidsdag lettere på bekostning av skolen i nabobygda, samt å gi Ap-ordfører Bent Gabrielsen nødvendig «moralsk» støtte for sitt syn. I forbindelse med folkemøtet, så må jeg takke de to foreldrene fra Vannvåg som kom med balanserte uttalelser.

Ordfører Bent Gabrielsen og Ap's nestleder Linda Myrseth som også var til stede, benektet løftebrudd fra valgkampen. De benektet også at undervisninga på Vannareid var beskyttet av samarbeidsavtalen mellom Ap, Sp og SV som gav Ap ordførervervet. Gabrielsen har definert undervisninga av ungdomsskolelever på Vannareid rett ut av skolestrukturen. Slike definisjoner er det kun falske politikere som kan komme med. For normalt ærlige mennesker, så er det temmelig klart at undervisningssted et en del av skolestrukturen. Denne måten å bortforklare løftebrudd og avtalebrudd vekker kun forakt og avsky hos folk.

I en samtale vi hadde om skolene en gang i vinter, sa ordfører Bent Gabrielsen (Ap) til meg at «vi på vestersida hadde vært lite taktisk lur» Jeg stusset litt på dette. Taktikker har jeg alltid sett på som et middel/metode for å oppnå noe man ellers ikke ville få, og det eneste vi på vestre Vannøy ønsket var å beholde det vi hadde. Ikke hadde jeg tenkt det var noe «vi og dem» nå som det var fred om skolen og det var et opplegg som fungerte godt og ungene var fornøyd med. Lite visste vel jeg om hva som foregikk i kulissene. I ettertid skjønner jeg hva ordfører Gabrielsen mente – vi hadde ikke lagt opp noen strategi for å ta fra andre. Etter valget og avtalen som sikret Gabrielsen ordførerklubba skulle det heller ikke være behov for noen strategi for å beholde skolen intakt. Avtalen sikret skolestrukturen. Dette fikk innbyggerne her å senke skuldrene og se framover med et lengre perspektiv enn tidligere. (Vi slapp jo Frp-ordfører som var tydelig på nedlegging i valgkampen).

Kommunestyremøtet onsdag 23. april ble en selsom sak. Forslag på løsning med å tilføre litt ressurser for å bøte på situasjonen ble selvfølgelig møtt med spørsmål om inndekning. Det er en velkjent hersketeknikk for å avfeie innvendinger som kan endre rådmannen og ordførers innstilling. Når så kostnadene som påløper med en flytting ble diskutert, var rådmannens løsning at «de kunne hentes et eller annet sted i teknisk sektor». Hva ombygginger vil koste og hvor pengene hentes fra ble plutselig ubetydelig. Det er betenkelig at kostnadsspørsmålet i en og samme sak, på ene siden blir møtt med problemorientering og øyeblikket etter med løsningsorientering. Rådmannen opptrer etter min mening ikke nøytralt i denne saken. At Karlsøy kommune på en sånn måte tar ressurser fra et sterkt og svært livskraftig fiskerisamfunn på vestre Vannøy og overfører til ordførers hjembygd, det mine damer og herrer, det er ingenting annet enn et overgrep.

Som fersk i politikken har hele saken har gitt meg en real kaldusj på flere måter. Jeg hadde aldri trodd at det kunne finnes et sånt engasjement for å «berike» seg på bekostning av naboen. Hadde det enda vært en kamp om midler utenfra, så kunne jeg skjønt det. Når folk har bekymret seg for skolen, så har jeg vist til samarbeidsavtalen mellom Ap, Sp og SV og sagt at skolen ikke skulle røres denne valgperioden. Og således har jeg vært med å spre optimisme og framtidstro. Jeg har avvist gammelgutta som har sagt til meg «bare vent å se» og vist til et samarbeid i koalisjonen som jeg syns fungerte godt. Jeg hadde forsåvidt regnet med å bli bløffa og manipulert i enkelte saker, men at ordføreren skulle vise seg å være så direkte falsk, og totalt uten integritet, det hadde jeg aldri kunne tenkt meg. Ved første korsvei valgte ordfører Bent Gabrielsen å gå fra samarbeidsavtalen og søke støtte hos Frp for sin personlige hjertesak.