OLJESØL FRA BODØ TIL NORDKAPP

OLJEKATASTROFE: Risikorapporten for Lofoten er skremmende lesning, og viser at området må holdes fritt for oljeboring.

Av Snorre Valen, miljøpolitisk talsperson i SV og Jan Olsen, leder av Troms SV

De som fortsatt er i tvil om vi skal slippe oljeindustrien til i utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja bør snarest lese risikorapporten som nylig ble overlevert til Miljødepartementet. Med et utslipp på bare en fjerdedel av det i Mexicogulfen, kan kysten bli marinert i svart olje fra Bodø til Nordkapp. Dette er ny kunnskap som bør stå sentralt.

Høyres Ivar Kristiansen og Siri Meling skriver i en kronikk (Nordlys, 24.11.10) om oljeboring i nord, uten å gå inn på risikoen for miljøet. Høyre krever konsekvensutredning under dekke av å ville ha mer kunnskap. Men de verken ser eller hører kunnskap som ikke handler om å slippe oljeselskapene til i fødestua for den siste store torskestammen i verden. Høyre bør snarest sette seg bedre inn i konsekvensene av oljeutslipp.

Realistiske beregninger
Det har vært uenighet blant faginstansene bak Risikorapporten om hvor stort oljeutslipp de skulle simulere. Oljedirektoratet var blant dem som mente at et like stort utslipp som det i Mexicogulfen ikke var realistisk.

Uansett levner ikke simuleringene av et utslipp som ”bare” omfatter halvparten av mengden olje som i Mexicogulfen og vel halvparten av tida noen tvil om hvilket alvor og omfang dette vil ha.

100 mil marinert i olje
Risikorapporten har beregnet utslipp fra tre ulike punkter. Med et utslipp fra overflate- eller sjøbunnsutblåsning like sør for Røst i 50 døgn vil oljen renne inn Vestfjorden, nå land i Meløy sør for Bodø og gå helt nord til Nordkapp. Stanses utslippet etter to døgn, rammes Lofoten og Vesterålen, i tillegg til områdene utenfor Steigen, Bodø og Gildeskål.

Flyttes utslippspunktet litt lenger ut fra kysten, er det mindre fare for at oljesølet når Vestfjorden og innsida av Lofoten, men det vil strekke seg like langt nordover.

Skulle det skje et utslipp utenfor Bø i Vesterålen vil det etter 50 døgn nå helt til Sørøya i Hasvik kommune i Finnmark. Stanses det etter to døgn, når det fortsatt land i Bø og Øksnes i Vesterålen med 100 prosent sikkerhet.

Disse beregningene tar ikke hensyn til flo og fjære eller bølger, som vil trekke med seg utslipp også på innsida og oljelegge de fleste strender og fjæresteiner. Strømmer i fjord og sund vil føre oljen til Tromsø by og Telegrafbukta. Den triste sannhet er derfor at i virkeligheten vil det derfor bli enda mer oljesøl enn i disse beregningene.

Nestenulykker i Norge
Risikogruppa er også sterkt kritisk til en rapport Oljeindustriens landsforening (OLF) tidligere i år fikk bestilt fra Sintef. Der mente Sintef at Norge har mye strengere regelverk enn USA, og at det som hendte i Mexicogulfen ikke kan hende her hjemme. Det norske ekspertmiljøet viser til at verken amerikanske myndigheter eller Klima- og forurensningsdirektoratet deler denne beskrivelsen.

Også på norsk sokkel har det vært større utslipp og store nestenulykker. Bare tilfeldigheter gjorde at en hendelse på Gullfaks C i vår ikke utviklet seg til en storulykke. Gullfaks-skandalene viser at selv ikke seriøse selskaper som Statoil kan garantere risikofri oljeboring.

Vi kan ikke risikere lignende i så sårbare og kystnære områder som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Bedre forurensingsberedskap
Risikogruppa peker i sin rapport på store hull i oljevernberedskapen, og viser at vi på ingen måte kan ruste oss til å møte så store utslipp som nå er blitt simulert utenfor Lofoten.

Uansett om vi setter i gang oljeboring utenfor Lofoten eller ikke, er det behov for å styrke beredskapen for å kunne håndtere mindre utslipp og utslipp i forbindelse med skipsforlis på en best mulig måte. Som rapporten påpeker, bør vi blant annet etablere en felles kommando som omfatter både staten, oljeindustriens beredskap (NOFO), kommunene og andre aktører.

Og vi bør følge opp kravet fra fiskernes organisasjoner om å utnytte fiskerne båter og kompetanse som en del av beredskapen. En slik kommando kan med fordel lokaliseres til Nordkapp hvor både Kystverket og Nordkapp Havn KF har erfaring med bruk av fiskefartøy i beredskap mot akutt forurensing.

Mindre lønnsom oljeboring
Samtidig med risikorapporten fikk Miljøverndepartementet overlevert en rapport om samfunnsøkonomiske ringvirkninger av oljeutvinning uten for Lofoten og Vesterålen. Denne rapporten legger til grunn en forholdsvis høy oljepris de neste 70 årene. Med en lav oljepris på grunn av en stram klimapolitikk, kan netto inntektene bli betydelig lavere enn beregnet i denne rapporten.

Godt kjent med konsekvensene av større oljeutslipp utenfor Lofoten, så vil noen av oss sammenligne satsing på olje som å spille lotto uten gevinst. Kostnadene for å rette opp skadene vil være enorme. Et større oljeutslipp vil være en direkte trussel mot fiskerinæringen og reiselivsnæringen i regionen.

Risikorapporten er med og danner kunnskapsgrunnlaget når Stortinget til våren skal bestemme om områdene utenfor Lofoten og Vesterålen skal åpnes for oljeboring. Den må veie tungt i beslutningen om framtida for denne regionen. Vi kan ikke gamble med livsgrunnlaget for folk i mange tiår framover.

Å havne i uføret

Det å være ute av stand til å arbeide, eller fortsette i den jobben du nå har, er ikke like greit. Noen mener at hvis man fjerne livsgrunnlaget til de som ikke kan jobbe, så finner de seg automatisk jobb, og blir igjen nyttige mennesker for samfunnet. Så enkelt er den nok ikke, da skulle ja alle de arbeidsledige og uføre i land som ikke har sosiale ordninger som i Norge vært i jobb, glade og fornøyde.

Denne uken har det blitt sådd tvil om SVs bruk av tall knyttet til uføretrygden. SV bruker den statistikken som viser hvor mange som har fått et vedtak som sier at de er medisinsk uføre.

Her er en gjennomgang av myter og fakta om uføretrygden.
Myte 1: Antall uføretrygdede vokser kraftig

Fakta: Det stemmer ikke. Andelen uføretrygdede i befolkningen har vært veldig stabil de siste årene. Den var 10 prosent i 2001 og er 9,5 prosent i 2010. Kilde: NAV: http://www.nav.no/249472.cms

Myte 2: Antall unge uføre har eksplodert

Fakta: Det stemmer ikke. Dette blir av og til hevdet fordi det blant 18-19 åringer har vært en økning på 418 personer over ti år. Men ser vi på hele gruppa unge mellom 18 og 29 år har det blitt bare 94 flere uføre fra 2001 til 2009, tross en stor vekst i folketallet. Det kan vanskelig kalles en eksplosiv økning. Kilde: NAV: http://www.nav.no/249470.cms

Myte 3: Norge har mye flere på uføretrygd enn andre land

Fakta: Norge har flere i arbeid og færre utenfor arbeidslivet enn de fleste land, med høy pensjonsalder og lav arbeidsledighet. Men blant de som står utenfor arbeidslivet har flere rett på trygd i Norge. Det er en verdi SV ønsker å ta vare på.

Myte 4: Hvis vi kutter i uføretrygden vil flere komme i arbeid

Fakta: Det er ingen grunn til å tro det. Det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd. Så ingen kan selv velge uførestønad framfor å jobbe selv om de skulle ønske det. Dessuten: Mindre penger gjør ingen friske. Tvert i mot bidrar fattigdom til å øke helseproblemer og gjøre det mer krevende bli arbeidsdyktig igjen.

Det som kan få flere i arbeid er tidlig behandling av sykdom, tilrettelegging på arbeidsplassen, tidlig og god oppfølging av den enkelte. Dessuten må det være lett å jobbe noe når man er frisk nok, uten at man mister alle rettigheter eller taper for mye trygd på det.

Konklusjon: SV deler målet om at flere av de uføre som er i stand til det skal få delta i arbeidslivet. Det ønsker de som regel selv også. Vi er med på å diskutere alle forslag som bidrar til å gjøre folk friskere eller som gjør arbeidslivet mer tilgjengelig for de som er uføre. Men SV vil alltid stå fast ved at de som ikke har helse til å jobbe skal ha rett på en anstendig inntekt som det går an å leve av!