Reiselivet har særordninger

Reiselivsnæringas uttak av fisk må reguleres minst like hard som fiskerinæringa uttak av samme ressurs. Dette gjøres best med å konstruere et regelverk som gjør turistfisket avhengig av norske sjarkfiskere.

Alle norske fiskere og kystbefolkninga ellers, har begrensinger ved deltagelse i fisket. Er man fisker med egen båt, eller mannskap for den saks skyld, så er man regulert og begrenset gjennom fartøykvoter. Er man innbygger i et kystsamfunn og jobber på brygga eller på skolen, og vil fiske i helger og om ettermiddagene for å spe på inntektene, så er det stopp når du når du har tjent til momsgrensa. Dette på tross av at fritidsfiskeren med sitt fiske bidrar til den lokale økonomien både ved å bringe kvantum på land og ved å få økt sin egen kjøpekraft. Den eneste måten å unngå begrensninger er å leie ut fartøy til turister som vil fiske. Fartøy tilhørende turistanlegg kan fritt fiske intensivt dag og natt, hele sesongen, fra vår til høst. Dette er ei sterk favorisering av reiselivsnæringa og gir ubegrenset adgang til ressursen. For å sette det på spissen kan man si at for å oppnå fritt fiske i Norge i dag, må man disponere fartøyer som bemannes av utenlandsk mannskap som er villig til å betale for å få drive fiske.

Skal reiselivsnæringa bruke fisk som grunnlag for sin drift og utvikling, så må også reiselivsnæringa tåle minst like harde betingelser og reguleringer som kystbefolkning, fiskere og fiskeindustri. For å få dette til, trengs det et regelverk som likestiller reiselivsnæringa og turistene med fiskerinæringa og kystbefolkninga. Reiselivsnæringa og turistfisket kan ikke beholde dagens særbehandling og fordeler i kampen om fiskeressursene. Veksten i antallet turistanlegg viser at dette er et attraktivt satsingsområde som skyldes muligheten til fritt fiske.

Ser man bakover og tenker fremover, så er behovet for et nytt regelverk åpenbart. Etter disse dagers sterke vekst innen anlegg for turistfiske er det ikke usannsynlig med nedgangstider, konkurser og påfølgende strukturendringer, hvor større enheter med fremmede eiere vil oppstå. Dette vil trekke overskuddene ut av distriktene, bort fra der hvor verdiskapningen skjer. Oppdrettsnæringa er et godt eksempel på dette. Går det med fisketuristnæringa som med oppdrettsnæringa, er det å sørge for avhengighet mellom turistanleggene og lokale fiskere eneste måten å sikre at større deler av verdiskapinga blir der den oppstår.

Ved å legge enkle krav til grunn kan man utforme et regelverk som driver fiskerinæring og kystbefolkning sammen med reiseliv og turister:

• Turister får ikke dra på havet uten norsk skipper.
• Fartøyet må ha en viss standard for å ivareta sikkerheten.
• Fartøyet må være fiskeriregistrert.
• Fangsten leveres/omsettes og avregnes på fartøyets kvote.
  

Et regelverk som skissert vil holde større deler av verdiskapinga i kystsamfunnene og sørge for at den lokale økonomien fungerer bedre. Det styrker mulighetene for å opprettholde bosetninga (lys i husan, ikkje bare i hytter og på campingen). Dette da verdiene i større grad omfordeles til de bedriftene (fartøy) som alt er etablert i et området. Ytterlige etableringer kan ventes hvis denne driftsformen viser seg attraktiv. Gjennom aktiv bruk av avtaler med fiskerne får turistanleggene tilgang på så mye fisk de selv mener de måtte trenge, samtidig som kvotebegrensinger blir ivaretatt. Kystfiskere vil oppleve turistene som en ressurs og ikke som en konkurrent om ressursen. Man kan få en betydelig standardheving på reiselivsproduktet og det vil genereres langt flere arbeidsplasser enn med dagens uregulerte ordning. Turistanleggene slipper å investere i båter som krever vedlikehold og tilsyn. Man vil få bukt med både uregulert fiske og turisters hasardiøse ferder på havet i åpne båter. Reiselivsnæringa vil kunne konsentrere seg om det de er best på, booking, kost og losji samt å videreutvikle produktet. Gjort på rette måten står vi her ovenfor en real vinn-vinn situasjon.