Fisker fra Torsvåg taler til EU-kommiteen

Kjære EU-kommite, og godtfolk ellers.

Velkommen til Torsvåg – glad for at dokker kommer hit. Dokker e langt fra de første som kommer hit, dokker e i godt selskap.

Første spor etter folk i Norge er sannsynligvis her på Vannøya, det e 11.000 år sia.
Ei god stund etter det, så hadde Tore Hund, han som gav Olav den Hellige banesår, utror her fra Torsvåg – kanskje e han opprinnelsen til navnet på plassen.
I området her var engang en egen «konge», Helgøykongen, han Figenschau. På 1890-tallet hadde Keiser Wilhelm II årvisst på besøk.
Og i fjor kom Kronprinsparet Håkon og Mette-Marit innom en kveld.

Så dokker e i godt selskap.

Det e viktig å bli sett, både av sentrale og lokale myndigheter - og ikke minst av beslutningstagere i den Europeiske Union. Blir vi ikkje sett, så blir vi glemt, også av våre nærmeste beslutningstagere. Det opplever vi stadig.

På en sånn plass som det her, hvor vi lever av et eksportprodukt, så har vi alltid vært avhengige av konjunkturene i Europa. Historien viser store utslag i oppgangstider og nedgangstider. Høykonjuktur på 1500-tallet ble avløst av armod og elendighet pga blant annet 30-årskrigen på 1600-tallet og at danskekongen stadig låg i krig.

På samme måte virker i dag hendelse i internasjonal sammenheng direkte inn på våres tilværelse her. Krig i midtøsten gir økte oljepriser, som gir sterkere norsk krone, som igjen svekker eksporten og dermed fører til lavere fiskepriser.

Vi befinner oss i randsonen av det beboelige Europa, langt fra store befolkningskonsentrasjoner, langt fra de store byene og de store beslutningstagerne, så ligger vi utsatt til. Derfor kjære EU-komité, byråkrater og politikere, både sentralt og lokalt, tenk på oss når dere tar beslutninger. Husk på Torsvåg og husk på Karlsøy. Tenk over hvordan deres beslutninger vil virke på våre liv her i Europas utpost, her på Ishavskysten ved inngangen til Barentshavet.

Torsvåg og Karlsøy kommune er rein kystkultur, hardcore kystkultur.
Til Torsvåg sokner i dag ca 60 fiskefartøy, hvorav 30 er det man kaller helårsdrevne. Det driftes hovedsaklig med garn og lina, og noe juksa. Hovedfiskeriet er torskefisket om vinteren fra januar til april/mai, det er da årsinntekta skaffes. Ellers viktigste fiskerier er etter hyse, blåkveite, rognkjekse og breiflabb.

Torsvåg har i dag Troms fylkes største line flåte, med ca 15 aktive fartøyer. Denne flåtekategorien sysselsetter absolutt mest folk av alle typer drift. Vi har også noen familiekombinasjoner, bestående av «En kaill, ei kjerring og en sjark».

Garnflåten, egentlig resten av flåten her, sørger for fisk av «rett» størrelse. Garn er det redskap som gir det største bioøkonomiske resultatet pga. overlegne selektive egenskaper. Man kan, med en nesten utrolig presisjon kan plukke ut fiskeslag og størrelse etter behov – egentlig den fisken som er best betalt.

Nærheten til ressursen, kort vei til fiskefeltene, er vår største fordel. Det gjør at vi kan levere en fisk som er så fersk at dødsstivheten ikke har inntruffet når man leverer den. Kjøper noen fisk fra Torsvågbruket her, så kan vi som fiskere garantere for ferskhetsgraden, iallfall til kaikanten.

Miljømessig kommer vi svært godt ut. Drifstoffforbruket til flåten her er lavt. Havfiskeflåtens forbruk er 15 ganger høyere pr kg fangst. Så om noen vil satse på miljø, så sats på den små kystflåten, sånn som den her. Legg forholdene til rette for å øke denne flåtens andel av ressursen, så har dere tatt en viktig miljøavgjørelse.

Fordelinga av kvotene, og særlig torskekvotene, har avgjørende betydning for oss som lever direkte av denne ressursen, og har denne til vår hovedinntekt. Vi har ikke muligheter å finne noe annet, som gir oss lignende resultater, derfor er torsken så viktig for oss. Vi har ingen reelle substitutter.

Enhver torsk som byttes bort i noe annet fiskeri, går direkte ut over vår hverdag. Vi får ikke deltatt i fiske andre steder i verden. Bytter man bort torsk, byttes vårt levebrød bort til fordel for noen andre.

For de fleste som ikke lever direkte, og jeg understreker direkte, av torskefisket, så er nok fordelinga av torskekvotene stort sett matematikk og statistikk. De store talls lov trer inn. Og uten å vite det kanskje, ofres hele samfunn langs kysten for å få regnestykket å gå opp. Lave kvoter og fordelinga mellom flåtegruppene, i kombinasjon med en stadig mer effektiv fiskeflåte har slått ut flere fiskerisamfunn, blant annet nabobygda vår Burøysund. På kysten har det oppstått en kannibalisme, hvor i stor grad tilfeldighetene avgjør hvorvidt samfunn overlever eller ikke.

Siden torskefisket er helt avgjørende for vår eksistens, så må jeg også fortelle om de siste års fiske her. Det har vært preget av god tilgang på fisk. Vi har hatt store fangster, og kvotene har blitt tatt relativt lett. Dette skyldes at torsken her kommet inn til land. Det er vi totalt avhengig av. Fisken må komme til oss. Den må få lov å komme til oss. Grunnen til at den kommer til oss, er at den følger lodda inn til land.

Åpning av loddefiske vil bryte denne dynamikken. Det vil momentant ramme oss økonomisk. Lodda kommer ikke til land, når snurpere ligger utenfor å tar den opp, og sprenger stimene. Torsken kommer da heller ikke. Lodda får dessuten ikke gjort jobben sin, som er å gyte, og sørge for nye år med godt fiske.

Det hele er et fordelingsspørsmål – ikke glem oss når det spørsmålet kommer opp.

Så, kjære EU-komite og godtfolk ellers. Når dere skal ta beslutninger. Husk på Torsvåg, tenk på Tore Hund, Keiser Wilhelm, Kronprins Håkon og Mette-Marit og husk på kongen over alle konger Torsken