Turistfiske og kystfiskeren.

Sigmund Arstrand hevder feilaktig i sitt innlegg 13. mars 2008 at norske kystfiskere er en utdøende rase, og at turistfisket skaper arbeidsplasser der disse forsvinner.

Først vil jeg avkrefte at kystfiskeren er døende, sjøl om mange føler de kjemper for livet, så er de kystfiskemiljøene som jeg kjenner til svært levende. Bare her i Karlsøy kommune er det ca 200 registrerte kystfiskefartøy, og fiskeriene går så det suser. Turistfisket kan vel skape arbeidsplasser, men med den veksten som man aner innen fisketurisme, så vil denne næringa heller fortrenge kystfiskere i stedet for å erstatte dem.

Som fisker har jeg ingen problemer med også å være oppgitt over Fiskeridepartementets klossete utspill og underlige utforming av regelverk. I forbindelse med turistfisket finner jeg det uforståelig at ressurskontrollen skal finne sted på grensen ut av Norge, og ikke der hvor fisket foregår. Alle som har tatt med seg en kartong sigaretter og ei flaske alkohol for mye over grensen vet jo at det ikke akkurat er høy risiko for å bli stoppet og fortollet. Aarstrand frykter at med reguleringer vil hans rett til fisken i fjorden bli fratatt han. Denne personlige retten vil han beholde, sånn som alle i Norge som kan fiske til eget bruk. Men, kanskje vil vi en dag se et regelverk som begrenser muligheten til å disponere fartøy i fritt fiske med «utenlandsk mannskap».

Turistfisket er ei dårlig regulert cowboynæring i sterk vekst. Om ressursuttaket er stort eller lite, så må det reguleres. Alle fiskere og kystbefolkninga ellers, har begrensinger ved deltagelse i fisket. Er man fisker med egen båt, eller mannskap for den saks skyld, så er man regulert og begrenset gjennom fartøykvota. Er man innbygger i et kystsamfunn, jobber på brygga eller på skolen, og vil fiske litt i helger og om ettermiddagene for å spe på inntektene, så er det stopp når du når du har tjent til momsgrensa. Sjøl om fritidsfiskeren med sitt fiske deltar i den lokale økonomien både ved å bringe kvantum på land og ved å få økt sin kjøpekraft, så får hun ikke ta ut hele sitt potensiale. Den eneste måten å unngå å bli begrenset av hverken fartøykvoter eller momsgrensa, er å leie ut fartøy til turister som vil fiske. Da er det fritt fram. Fartøy tilhørende turistanlegg kan fritt fiske intensivt dag og natt hele sesongen, fra vår til høst. Dette er ei sterk favorisering av reiselivsnæringas turistfiske som går på bekostning av både kystfiskere og fritidsfiskere.

Turistfisket må inn i ordnede former. Dette kan kun gjøres ved å utforme et tydelig regelverk som tar sterkt hensyn til fiskere og befolkning i kystsamfunnene. For å utnytte potensialet som ligger i turistfisket må man også sørge for et regelverk som ikke nører opp til konflikter mellom denne relativt nye næringa og den tradisjonelle bruken av kystsonen. Løsninga ligger i samarbeid og avtaler mellom fiskere og reiselivsbedrifter. La de ulike aktørene gjøre det de er best til. Fiskerne, som er best på fiske, tar seg av fiskeriene. Legger man til grunn at turister ikke kan dra på havet uten norsk skipper, og at fartøyet skal ha en viss standard vil man også ivareta sikkerheten (samt at man først nå kan begynne å snakke høyt om arbeidsplasser). Fartøyet må være fiskeriregistrert og fangsten leveres/omsettes og avregnes på fartøyets kvote. Reiselivsbedriftene gjør det de er best til og sørger for booking, kost og losji. Reiselivsbedrifter som ønsker fisketurister må gjøre avtaler med fiskere om at disse mot kompensasjon holder av et gitt kvantum av årets kvote til bruk i turistfisket. Slik kan man få bukt med både uregulert fiske og turisters hasardiøse ferder på havet i åpne båter. Man vil også få en betydelig standardheving på reiselivsproduktet og det vil genereres langt flere arbeidsplasser enn med dagens uregulerte ordning.